Rinkeby er trist, men de svenske problemene er ikke unike, situasjonen er ikke håpløs og løsningene er ikke utopiske.

Brennende biler, steinskur mot et politi som skyter skarpt tilbake og overfall på en pressefotograf. Bildene fra Stockholm mandag kveld bekreftet at noe er skikkelig råttent i Sverige.

Problemet har mange navn: Utenforskapsområder, parallellsamfunn, «no go»-soner. Forklaringen er, har vi fått høre: mislykket integrasjon, naiv innvandringspolitikk, multikulturell kollaps.

LES OGSÅ: To skutt og drept i Rinkeby

Pressen gjør sin plikt. Det ville være en grov forsømmelse ikke å melde at politiet i Rinkeby sier at de holder på å miste grepet. «Den siste banken flyttet da noen sendte raketter inn i lokalet. Apoteket ble ranet gang på gang, og de gikk lei til slutt», sa Jacob Ekström, sjef for politiets innsatsstyrke i denne innvandrertunge bydelen for et drøyt år siden. Forholdene er ikke blitt bedre.

Både svenske og internasjonale medier har beskrevet hvordan de internasjonale MC-bandene fikk etablere seg på 1990-tallet, og senere ble supplert av klaner fra Balkan og Midtøsten, av gjenger av rotløs, motløs og arbeidsløs ungdom. Svenskene har fått merke sannheten i ordtaket om at hvis du ikke tar de unge menn opp i stammen, kommer de til å brenne ned landsbyen bare for å kjenne varmen.

Norsk har fått et nytt lånord fra svensk: utenforskapsområde. Foreløpig har vi bare ordet, gjør vi ikke noe skrekkelig dumt, unngår vi fenomenet. I et utenforskapsområde har mindre enn halvparten av innbyggerne mellom 20 og 64 år arbeid. Blant Sveriges 5000 boligområder var det tre slike i 1990. I 2014 var det 130.

500 av Rinkeby/Tenstas 35 000 innbyggere er multikriminelle. Ran, bilbranner, innbrudd, skuddveksling på offentlig sted er dagligdags. Folk er redde.

Dette vet vi fordi også norske medier hyppig har reist til Rinkeby. Dessverre dro altfor mange rett hjem etterpå. Hadde de dratt over broen til København eller videre til Belgia, ville de oppdaget at den kjente sveakritiker Kjetil Rolness tar feil når han skriver at «Sverige har pådratt seg «utfordringer» som knapt lar seg løse». Andre har løst dem, og svenskene er i ferd med å lære.

Konstruktiv journalistikk kalles den sjangeren som ikke stopper etter elendighetsbeskrivelsen, men som bruker like stor energi på å lete etter løsninger. Vi fortsetter derfor denne artikkelen etter Evert Taubes gamle oppskrift: «Børjan i moll och finalen i dur». Rinkeby kan reddes.

For to år siden dro krimreporterne til boligområdet Mjølnerparken på Nørrebro i København, hvor 22 år gamle Omar el-Hussein hadde drept to personer og såret flere politifolk, før han selv ble skutt og drept. Reportasjene derfra liknet til forveksling de fra Rinkeby. 83 prosent av innbyggerne i Mjølnerparken har ikke-vestlig bakgrunn. Halvparten har bare grunnskole. Arbeidsledigheten var 70 prosent. Bander og kriminalitet preget hverdagen i den triste samlingen av åttitallsblokker.

Men for tre uker siden meldte Politiken at innbyggerne i Mjølnerparken har vunnet tryggheten tilbake. Dramaet for to år siden var bare en hump i veien mot et bedre samfunn. Arbeidsløsheten har sunket til 43 prosent, antallet innbyggere med dom er redusert merkbart, bandene er ikke lenger noen reell trussel.

Endringen kom ikke av seg selv. København kommune laget en helhetsplan for området til 800 millioner kroner. Uteområdene ble renovert, det ble bygget nye boliger og butikklokaler, Mjølnerparken ble knyttet tettere til resten av byen gjennom nye sykkelstier. Men de viktigste aktørene var beboerne selv. De engasjerte seg i frivillighetstiltak og samarbeidet med politiet. «Før kunne vi ikke dra inn i Mjølnerparken uten å være to patruljebiler. I dag går vi rundt der nede alene», sier politikommisær Peter Veje til avisen.

«Det er helt vilt hvor raskt det har gått. Alt er ikke perfekt her, men Mjølnerparken er virkelig blitt en solskinnshistorie», sier Eskild Dahl Pedersen, sekretariatsleder for den boligsosiale innsatsen i området.

Det skinner også av Mechelen, en belgisk by med 85 000 innbyggere og en askepotthistorie som slår Mjølnerparkens. Da Bart Somers i 2001 ble valgt til ordfører for første gang, var Mechelen fattig, neglisjert og plaget av høy kriminalitet. I dag er den en av de mest attraktive og hurtigst voksende byene i Flandern. Befolkningen består av 128 nasjonaliteter. 20 prosent er muslimer. Ikke én av dem er blitt vervet til IS. Nabobyen Vilvoorde, som er halvparten så stor, har avgitt 28.

Somers, som nylig ble kåret til årets ordfører i verden, har satset på en kombinasjon av lov og orden og multikulturalisme. Nulltoleranse for lovbrudd på den ene siden, rask språkopplæring og en snarvei inn i yrkeslivet på den andre. Introduksjonskurs liknende de vi har i Norge, og byplanlegging som hindrer ghettoisering.

Tyske Die Zeit kaller Mechelen for «et lite integreringsmirakel», men det trengs ingen guddommelig inngripen for å få til noe liknende. Kunnskapen om hvilke sosiale systemer, økonomiske hinder og fysiske bylandskap som fremmer utenforskap og hvilke som stimulerer integrering, begynner å bli omfattende også i Sverige.

Derfor står Rosengård i Malmø, Rinkebys fremste konkurrent på verstingtoppen, foran den største satsing på et boligområde i svensk historie. Bydelen får ny jernbanestasjon neste år, og blir knyttet tettere til både Malmø, København, Sverige og kontinentet. Det skal bygges nye boliger og butikklokaler. Signalbygget Culture Casbah skal reise seg 22 etasjer over dagens problemfylte lavblokker. Arbeid, kommunikasjon og arkitektur skaper utvikling til det bedre.

I Rosengård, som i Mjølnerparken, Mechelen og Rinkeby finnes det vilje til å gjøre de sinte unge menn til gode landsbyboere. Det er ingen grunn til å slukke lyset og erklære slaget for tapt.

Følg på twitter.com/svelle