Det skal tid til å oppleve et kunstverk, og spørsmålet er om publikum får tid nok.
La meg ta utgangspunkt i et kunstverk, et drama, som jeg en gang arbeidet med og som jeg i hvert fall kjente ganske godt, nemlig Hedda Gabler.
Den gangen jeg illustrerte dette – skjønt illustrerte er et ord jeg i denne sammenheng ikke liker – det var og er vel heller bilder kretsende omkring stykkets karakter og mening og inspirert av dette.
Jeg tar det ikke frem fordi jeg mener at disse litografiene, denne serien er et mesterverk, men fordi det alltid har interessert meg og fordi det er fullt av tankeganger, i høy grad komplekst, rikt og mangefasettert. Psykologisk inngående med diskusjoner, samtaler som er både bevisste og ubevisste – altså så komplekst at det må være plass til det – helst sammen for at man skal få det mektige inntrykket av nesten en symfoni med dets tragiske utgang.
Jeg mener – stykket er så rikt og møysommelig bygget opp at det er, selv i en klassisk Ibsen-oppsetning, vanskelig å begripe, noe de aller første kritikker klart nok viser.
For det er ikke bare selve dramaet som skal forløses, kunstnerisk, men også publikum som et ekko, eller kanskje heller en refleks, av dramaet. Og også denne basert på begripelsen, man er kort og godt avhengig av tiden.
Les også Signert-skribent Tor Langbachs kommentar: Jeg blir bare så irritert!
Det skal tid til å oppleve et kunstverk også, og spørsmålet er da om publikum får tid nok.
Med andre ord, hvor mye kan et kunstverk komprimeres – det må vel gå en grense et eller annet sted?
Jeg så Hedda Gabler på Trøndelag Teater, men disse tanker er slett ikke noen teaterkritikk og absolutt ikke negativ. Ut fra de omstendigheter en slik komprimering setter, synes jeg stykket var meget godt – og kanskje særlig fra Hedda-skikkelsen.
Nei, jeg skriver helt generelt – for ofte synes jeg opplevelsen blir så komprimert at man intet opplever – ikke fordi regien, kostymene, skuespillerne ikke er gode nok – nei fordi man ikke får tid nok.
For publikum, tilskueren, har også et følelsesliv, et intellekt, som trenger tid – det er ikke slik at en opplysning gis og straks reagerer tilskueren – nei det er visse organiske lover som gjelder og malte skikkelser kan som regel ikke erstatte det som er skrevet, eller handlingen da – og ganske særlig ikke det psykologiske element som også hos tilskueren trenger tid, ofte får man mer ut av stykket hvis man har lest det på forhånd – for på scenen er det bare noen stikkord igjen som skal erstatte stykket.
Les også debattinnlegget: Rektor og de fleste lærerne hilser ikke på renholderne, de går bare rett forbi
Og det er opplagt at denne komprimeringstaktikken har sine grenser. Regissøren og de andre må vel hele tiden støte på problemer av denne art, og jeg er sikker på at dette er den vesentligste årsak til at komprimerte stykker ofte virker fattige og uttrykksløse.
Det er altså ikke forandringene i seg selv jeg er ute etter, men hastverket – det blir noe andpustent over det hele, man rekker verken intellektuelt eller følelsesmessig å følge med, og dramaet dør åndedøden for publikums øyne.
Uttrykket blir borte – det får ikke tid til å manifestere seg – og dette har ingenting med radikalt kontra konservativt å gjøre. Det har å gjøre med et kunstverks uttrykk som rammes i sine vitale deler og som ikke skjer ustraffet.
I «Den bakvendte boken» som André Bjerke, Odd Eidem og Carl Keilhau utga i en langt henfaren tid og der de harselerte med nesten alt av åndsliv i Norge fantes også en parodi på «Det Bestes» presentering av litteratur, her Byggmester Solnes av Ibsen:
«En eldre byggmester forelsker seg, bygger en kirke, men faller ned fra kirketårnet og dør.»
Komprimering har tross alt sine grenser. Og pausene – de har ikke bare sin tidsmessige betydning, men også sin absolutte følelsesmessige og er selvsagt ofte intimt forbundet med det musikalske, det talte, ja også det malte og er like viktig som dette.
Men det er klart, i vår hastverkstid sløyfes det som sløyfes kan, i den tro at noen minutter fra eller til spiller da ingen rolle. Men pausene er ikke det minst uttrykksfulle i kunsten.
Hør våre kommentatorer snakke om byutvikling, boksing og festivalen Starmus (podcast spilt inn live på Byscenen)
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.