I dag, 17. november, er verdens prematurdag. Da lyser det lilla fra bygninger og monumenter i hele landet for å øke bevisstheten rundt prematur fødsel og alt det innebærer.
På fjorårets prematurdag var jeg selv på St. Olavs hospital. Jeg husker jeg så det lilla lyset som lyste opp helikopterplattformen på sykehuset, men jeg tenkte ikke stort mer over det i øyeblikket. Jeg var gravid i uke 28 og min baby skulle ikke komme før godt ut på nyåret. Lite visste jeg da om at nøyaktig tre uker senere skulle jeg bli mamma igjen, denne gangen til en liten jente på halvannet kilo som kom til verden to måneder før forventet.
Selv om dette var vårt andre barn, var det en helt annen verden å ta vare på en så liten baby enn en baby født til termin. Vanlig barseltid ble byttet ut med pustestøtte, sondemating, ultralydundersøkelser, medisinering, EKG-monitorering, skjemaer, og listen fortsetter. Skummelt? Ja, selvfølgelig! Men det er her de fantastiske legene og sykepleierne som jobber på nyfødtintensiven på sykehuset skinner. Med en helt utrolig ro, varme og omtanke, tok de ikke bare vare på vår lille skatt, men også oss foreldre. Alltid til stede for å svare på spørsmål, ta en prat, lytte eller bare være der.
Magnus' hjerne knuser myter
På natten våket de over kuvøsen, mens vi kunne trekke oss tilbake og lukke døra til vår del av rommet når vi hadde behov for det. De tok nattmating, bleieskift og spurte oss pent om de fikk lov til å ta datteren vår opp hvis det så ut som hun trengte litt kos. Alt dette sånn at vi kunne få oss litt etterlengtet søvn. Jeg blir rørt bare jeg tenker på det. Da sykehuset stengte dørene for besøkende, og mannen min ble sendt hjem på ubestemt tid på grunn av koronainnstramninger, felte de til og med noen tårer sammen med oss. Jeg tvilte aldri på at vi var i gode hender på St. Olavs rent faglig, men at de også var så omsorgsfulle og så tvers gjennom gode, varme mennesker det betydde alt for oss i en sånn situasjon.
Jenta vår har klart seg veldig bra, tross sin tidlige start. Etter knappe tre uker på sykehuset fikk vi dra hjem med Nyfødtintensiv ambulerende sykepleiertjeneste (NAST). NAST er et helt fantastisk tilbud, hvor man får komme hjem til kjente omgivelser, samtidig som man får tett oppfølging av sykehuset. Tre ganger i uken fikk vi hjemmebesøk av sykepleiere som kunne hjelpe oss med en trygg overgang fra sykehus til hjem. Dette var spesielt kjærkomment i en situasjon med både pappa og storesøster hjemme som ikke kunne komme på besøk til sykehuset grunnet koronarestriksjoner. Med andre ord, nok et tilbud som har vært helt uvurderlig for oss.
Tøff start på livet for Nina
Jeg skal ikke skjønnmale situasjonen, det er fortsatt episoder som er vanskelige å tenke tilbake på og som kommer til å være med oss lenge, men jeg er helt sikker på at det hadde vært flere av de hadde det ikke vært for den oppfølgingen vi har fått av de ansatte på nyfødt intensiv, både da vi var innlagt og i ettertid.
I andre og tredje etasje på kvinne-barn senteret på St. Olavs, i en fløy beskyttet fra sykehusets stress og mas, ligger avdeling nyfødt intensiv. Noen av pasientene her veier ikke enda halvkiloen og de aller yngste måtte møte verden etter kun 23–24 uker i mors trygge mage. I forbindelse med årets prematurdag har jeg lyst til å rette oppmerksomheten mot alle som jobber ved avdelingen og hylle det fantastiske arbeidet de gjør. Fra meg og min familie, tusen takk for alt dere har gjort og fortsatt gjør for oss og jenta vår!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe