Jeg satte meg ned ved fjernsynsapparatet noen minutter før elleve forrige fredag og kjente at jeg ble ganske spent da tiden nærmet seg. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde særlig kjennskap til ICAN, og ikke kjente noen spontan glede ved at det ble akkurat denne bevegelsen som fikk fredsprisen i år. Men etter hvert som Berit Reiss -Andersen leste opp begrunnelsen, og jeg fikk vite mer om det spesielle ved deres arbeid, kjente jeg at jeg faktisk ble berørt av en forunderlig glede.

Les også: Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen

Selv om jeg aldri har gått med Nei til atomvåpen-merke, eller har gjort noe for å fremme denne saken, følte jeg meg som en del av en mulig seier.

Fred på jorden har jo vært menneskehetens drøm til alle tider, og nå når vi føler at den er lenger borte enn på lenge, tennes plutselig et lite håp. Det er sikkert menn med på laget også, men i dag var det kvinnene som sto i fronten og snakket om at vi ikke kan tillate at noen har disse våpnene som bare er laget for å ødelegge. De snakket om den forferdelige pinen det kan påføre, og har påført, menneskene.

De snakket om den vanvittige ødeleggelsestrusselen som er der så lenge det finnes atomvåpen. De sa at vi kan ikke la det være sånn. Etterpå kom statsministeren og vi kunne alle se at det ikke var mulig for henne, selv om hun også er kvinne, å være med på festen.

Hun måtte bruke all sin kløkt for å prøve å forklare hvorfor vi ikke kan signere traktaten i FN som går inn for et forbud. Hvis du har våpen, må jeg også ha det. Det er vel denne logikken de som har makt prøver å skyve foran seg. Men hvilken logikk er det? Hvem skal ta ansvar for helheten? For hele verden, for alle menneskene, for hvert menneske? Selv et barn forstår at vi ikke blir trygge av å ha atomvåpen. Kanskje ligger det dypt i oss alle en trang til å forsvare alt levende. Men kanskje er det noe som gjør at det faller seg enklere for kvinner enn for menn å stille seg opp og si Stopp! Jeg vet ikke om det har noe med en grunnleggende opplevelse av avmaktens makt å gjøre; det at vi ikke har noe annet å forsvare enn det aller viktigste.

LES KOMMENTAREN: Nobelprisen i litteratur til Kazuo Ishiguro vil glede mange og ergre noen få

Da jeg så og hørte disse kvinnene i dag, så jeg plutselig for meg en lang lenke av kvinner rundt hele kloden, med dette enkle budskapet:

Stopp! Og jeg husket plutselig at jeg en gang leste om en kvinne som gikk rett opp til en tysk soldat som hadde stilt seg opp utenfor slottet etter okkupasjonen, og fortalte ham at her er det bare kongen som har lov til å være!

LES LEDEREN: Aung San Suu Kiys moralske fallitt

Hva hadde han å stille opp med mot en slik besluttsomheten? Jeg har ikke noe forslag til hva vi kan gjøre for å styrke arbeidet ICAN gjør, ikke noe annet enn at vi sier stopp!

Hør våre kommentatorer snakke om situasjonen etter valget, Oslo-pressens DAB-fortvilelse og regjeringens nikab-forslag

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Cand. philol Mai Elisabeth Berg Foto: privat, Adresseavisen