Skal de fattige finansiere de fattige?

Så mye vanskeligere det er å gi til andre enn det er å gi til oss selv.

Selv liker jeg å tenke på meg selv som generøs, men må likevel innrømme at jeg ofte bare gir av overfloden min slik at jeg fortsatt har mer enn nok til meg selv etter jeg har gitt. Slik tenker nok de som styrer landet vårt og forvalter milliardene også.

Regjeringens reviderte statsbudsjett ble nylig lagt fram. Jeg verken gråt eller smilte. Det er jo bare regjeringens måte å vise hva de mener er mest og minst viktig å bruke penger på. Og jeg ble ikke veldig overrasket over prioriteringene. At Norge fortsatt velger å gi bort mye penger til bistand er bra. Bistandsbudsjettet er rekordhøyt, skryter Regjeringen. Hele 44,9 milliarder. Det er en økning på 3,6 milliarder fra forrige år. Og, jeg skal være enig, det er mye penger å fordele blant verdens fattige.

Disse milliardene trengs for å gi bistand til for eksempel 84 millioner mennesker som er på flukt, eller for de 93 millioner som lever i sult. For ikke å snakke om alle de som fortsatt ikke har tilgang på vann, for barn som ikke har en skole å gå til, eller for alle de syke som kunne bli frisk om det bare fantes leger og medisiner. Hver krone teller når vi tenker på at en meslingvaksine kan redde et liv.

Men så er det et skår i gleden. Som det ofte er når man blander budsjetter med politikk. Fordi Regjeringen foreslår at halvparten av den foreslåtte økningen på bistandsbudsjettet – 1,8 milliarder kroner – blir prioritert til flyktningtiltak i Norge. Og ikke bare det, men de skal også bruke fire milliarder som først var tenkt til å hjelpe disse verdens fattigste, til å hjelpe flyktninger i Norge. Regjeringen begrunner beslutningen med behovene knyttet til det høye antallet flyktninger som kommer til Norge fra Ukraina.

Man tar altså fra de fattige for å gi til de fattige. Man omfordeler slik at de som trenger det mest må gi til andre som også trenger det mest. Ramaskriket som burde ha kommet har vært forholdsvis beskjedent synes jeg. Det har stort sett kommet fra bistandsledere og politikere fra andre parti enn Ap og Sp. Det på tross av at opposisjonen gjorde akkurat det samme i 2015 og 2016. Regjeringen Solberg brukte hele 18 % av bistandsbudsjettet på å hjelpe flyktninger som hadde kommet til Norge den gangen.

To år med pandemi som har bidratt til økt fattigdom og ulikheter, klimakrise og sult har gjort at enda flere har blitt skjøvet ut i ekstrem fattigdom. Krigen i Ukraina bidrar til mangel på mat og kraftige økte matvarepriser. Økt fattigdom rammer enkeltmennesker og bidrar til økt sosial og politisk uro, og i neste omgang fare for mer krig og konflikt. Dette er ikke året for å kutte i bistand til verdens fattige.

Det er snarere et år der vi burde kunne gi mye mer. Norge tjener godt på krigen i Ukraina. Ifølge Nordea vil Norge kunne dra inn 1750 milliarder kroner i petroleumsinntekter i år. Altså seks ganger mer enn forventet i statsbudsjettet. Da blir regnestykket til Regjeringen litt vanskelig å forstå. Er det virkelig nødvendig å ta penger som var øremerket til skolebygging i Afrika eller for å gi mat til mødre i Afghanistan for å finansiere integrering av ukrainske flyktninger i Norge?

Selv om jeg ikke har noen samfunnsøkonomisk bakgrunn, tror jeg det hadde vært mulig. Kan vi ikke bruke litt av profitten fra en vanvittig krig til noe annet enn å hjelpe oss selv? Er ikke dette noe de fleste av oss er enig i?

Jeg velger å tro at vi i Norge faktisk ønsker å bidra til å hjelpe verdens fattigste. Jeg tror at det er de færreste av oss som ikke hadde brukt av våre egne penger til å gi et måltid til et sultent barn om vi hadde stått ansikt til ansikt med det barnet. Men det er lett å ignorere dem når de bare er tall på en skjerm, en nyhetsoverskrift eller en uoversiktlig mengde på et bilde fra Langtvekkistan. Når man i tillegg leser om bistandspenger på avveier, at våre skattepenger går til å finansiere både libanesiske banker og diktatorer i terrorstater, er det kanskje ikke rart at vi bare trekker på skuldrene når Regjeringen foreslår å bruke bistandsmidlene våre her hjemme. Da har vi i alle fall muligheten til å se hvordan pengene blir brukt. Kanskje får vi selv være med å bruke dem, gjennom å jobbe med flyktningene som kommer eller å bli naboene deres. Vi kan få et eierforhold til pengene og til prosjektene.

Dette bør være et tankekors for våre bistandsledere og ministre. De milliardene vi bruker på bistand hvert år går stort sett til gode formål. Men ikke alltid. Jeg har selv sett hvordan Norges penger blir sløst bort av ineffektive bistandsarbeidere, til skyhøye leieavtaler og til å finansiere stater som undertrykker egen befolkning. Det kan av og til virke som at i det pengene forlater Norge, forandres reglene for god forvaltning og de fattige som trenger hjelpen får mye mindre enn de fortjener. Den siste skandalen i Libanon er ikke den eneste av sitt slag.

Det er feil å kutte bistandsbudsjettet når vi lever i verdens rikeste land, som attpåtil tjener godt på en krig som bidrar til økt fattigdom i store deler av verden. Jeg synes imidlertid at norsk bistand godt kan bli bedre på å bli enda mer transparent. Vi ønsker å vite hvor pengene våre blir brukt og vi ønsker å ha tillit til de som forvalter pengene. Vi vil kjenne at gjennom norsk bistand er vi også med og bidrar til et mer rettferdig samfunn.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe