Noen ganger koker det over. Men Per Sandberg liker at det er litt temperatur i Fremskrittspartiet.

Så har Per Sandberg sagt ja på nytt. Han har svart på spørsmålet knapt noen i partiet har stilt, men som han selv har reist, med den oppmerksomheten det naturlig har gitt. Det er til vervet som første nestleder han har sagt ja, en tillit partiet har gitt ham frem til landsmøtet i 2015. Ingen har bedt ham gå av, men selv valgte han sist høst å sette posisjonen i spill på grunn av manglende motivasjon.

Han oppga samme begrunnelse for ikke å bli statsråd, samtidig som han gjorde folk flest oppmerksom på mulighetene han hadde hatt til makt og myndighet. Det har han også i ettertid angrep litt på.

Etter sentralstyremøtet i Frp mandag ettermiddag var Sandberg igjen den nestlederen han har vært siden 2006. Begrunnelsen er at han nå ser hvor spennende det blir fremover, og hvor usedvanlig flinke statsråder Frp har i regjeringen. De han i selvbiografien i høst beskriver som glatte biljardkuler, fremstilles nå som de beste Frp-ambassadører. Selv vil han være både bajas og seriøs.

Krumspringene Sandberg har foretatt seg kunne aldri har funnet sted i andre partier. Bare Frp har en slags kultur som åpner for at en nylig gjenvalgt nestleder plutselig sier han ikke gidder mer, for så å ombestemme seg etter noen måneder, og så bli tilgitt for det - uten ståk og bråk. Men det bygger opp under rollen Sandberg har inntatt, og som trolig Frp trenger for å ivareta sin folkelighet.

Sandberg var fra i høst på vei inn i et politisk ingenmannsland som bortgjemt medlem av utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget frem til 2017. Nestledervervet er hans posisjon for politiske utspill på alle områder. Det er all grunn til å anta at partiet trenger ham, både som en meget kompetent allrounder og som et friskt pust. Og kanskje trenger Sandberg selv rollen han har og gjeninntar.

Det mest fiffige med Sandbergs krumspring er at han nå har fått røkt ut sine utfordrere og motstandere. Uten noen som helst sammenligning, benyttet både Stalin og Mao de samme metodene. Likevel, Sandberg har fått frem i lyset hvem som liker ham, hvem som er imot ham, hvem som tviler og hvem som sier hurra.

Per Sandberg er en friskus vi trenger i norsk politikk. For vi har ikke for mye, men for lite debatt.