Med plass på Stortinget håper Rødt på å kunne dreie Ap mot venstre.
Ytre venstre i norsk politikk har en høyst reell mulighet til å få inn sin leder Bjørnar Moxnes på Stortinget. I så fall blir det 20 år siden sist. Da representerte Erling Folkvord Rød valgallianse. På meningsmålingene har Rødt godt over 2 prosent, det er mer enn RV eller Rødt noen gang har oppnådd i et stortingsvalg.
Hvis den røde drømmen om innflytelse skal bli virkelighet, er det ikke nok å komme på Stortinget. Rødt må også havne på vippen, slik at Jonas Gahr Støre blir avhengig av støtten. For tiden tyder målingene på at Ap kan klare seg uten.
Les også kommentaren "Nye SV-krav kan bli snubletråder"
På landsmøtet til helgen kan partiets vilje til kompromisser og justering av politisk linje bli underliggende tema i flere debatter. Er det for eksempel lurt å prøve å bli mer akseptert i fagbevegelsen? Til tross for flere felles kampsaker, blir partiet fortsatt ikke sett på som helt stuerent.
Rødt har signert samarbeidsavtaler med flere lokallag av Fagforbundet, men har fått avslag sentralt på søknad om valgkampstøtte. Fagforbundets leder, Mette Nord, har uttalt at Rødts prinsipprogram er i konflikt med forbundets mål og politikk fordi det undergraver «den norske modellen» som blant annet handler om samarbeidet med arbeidsgiverne. Hun vil derfor avvente hva som blir vedtatt på partiets landsmøte.
De siste årene har Rødt gjennomgått en fornyelse, både når det gjelder politikk og ledelse. Partiet ble stiftet i 2007, da Rød valgallianse og Arbeidernes kommunistparti (AKP) ble nedlagt. Rødt vil fortsatt erstatte kapitalismen med et sosialistisk, klasseløst samfunn, men kan neppe kalles et tradisjonelt revolusjonært parti lenger. En revolusjon skal i så fall være demokratisk og fredelig.
Uansett står partiet på skuldrene til den revolusjonære bevegelsen som satte sitt preg på kultur- og samfunnsdebatten gjennom det meste av 1970-tallet. I ettertid er det nesten utrolig hvordan en promillesekt (aldri over 1 prosent i stortingsvalg før i 1993), klarte å dominere organisasjoner, universiteter og en rekke andre arenaer.
Posisjonen de oppnådde er like utrolig i lys av hvilke politiske mål de holdt seg med. Mao ble dyrket som en gud, og autoritære regimer som var ansvarlig for massehenrettelser og sultkatastrofer, var forbilder. Den Kina-inspirerte marxist-leninismen var sterkere i Norge enn i de fleste andre europeiske land.
Bevegelsens ideologi sto fjernt fra norsk virkelighet og var aldri i nærheten av å fenge folket som skulle ha vært med på opprøret. Gjennom flere linjeskifter har AKP/RV/Rødt likevel holdt stand som miniparti i over førti år. De siste tiårene har de vært et sunt korrektiv og et nødvendig ytterpunkt i norsk politikk.
AKP/RV/Rødt har vært bedre på kritikk og analyse enn på å levere levedyktige oppskrifter for et bedre samfunn. De har påpekt svakheter og systemsvikt, de har angrepet rasisme og undertrykking, og de har forsvart naturverdier og svake grupper. Belønning i form av velgeroppslutning har de aldri oppnådd, med noen få lokale unntak.
Dagens parti på ytterste venstre fløy skal slippe å måtte svare for fortiden. Rødts viktigste sak er «å skape et vendepunkt i kampen mot Forskjells-Norge». Partiet peker på at forskjellene øker mellom de som har mye og de som har lite. De vil også arbeide for profittfri velferd og en human og solidarisk flyktningpolitikk.
LES OGSÅ: Moxnes tilfreds med Trondheim
Mange av standpunktene er sammenfallende med SVs politikk, som i de siste årene har gjennomgått en viss dreining mot venstre. Kunne de to partiene ha slått seg sammen og dannet et mer slagkraftig sosialistisk parti? Spørsmålet er reist av flere, men en fusjon er lite sannsynlig på kort sikt. Til det er den historiske ballasten for tung. Mistilliten er nok for dyp hos veteranene i begge leire.
SV har vært et mer pragmatisk og reformistisk parti enn Rødt, som har et mer uforsonlig syn på kapitalismen som roten til alt ondt.
Felles for begge partiene er at de vil bidra til å styrte dagens regjering og kjempe mot fattigdom og klimakrise. Frem mot valget vil likevel konkurransen om venstreradikale velgere være for påtrengende til at formalisert samarbeid blir noe tema på Rødts landsmøte. Etter valget, derimot, kan spørsmålet bli mer aktuelt, men da vil en allianse være mer sannsynlig enn reelle initiativ til sammenslåing.