Grått hav er mer norsk enn hvite vidder. Dugnadsånden er lite utviklet på Oslo Vest. Norge er mer sammensatt enn Torbjørn Røe Isaksen tror.
Gitt at Høyre mot formodning får regjere videre etter valget i september, kommer de til å nedsette et utvalg «som skal utarbeide en oversikt over de mest betydningsfulle delene av norsk kulturarv». Jeg orker ikke vente på utvalgets innstilling, så her er mitt høringssvar:
Motsatt av hva som stundom hevdes i kommentarfeltene, er det ikke vanlig med kroppslig omgang mellom norske aviskommentatorer. Men her om dagen fikk jeg sterk trang til å kysse Dagbladets Inger Merete Hobbelstad. Erik Poppe vil kjenne igjen følelsen.
LES OGSÅ: Kulturliste som kan lage kulturkamp
Hobbelstad avviste at norsk kultur er et «kompakt sett av vaner og holdninger». Tvert imot, skrev hun: «det er mange med norske aner tilbake til svartedauden som mistrives på påskefjellet, avskyr brunost og har lyst til å slenge «Vildanden» i veggen.»
Jeg elsker geitost og tåler Ibsen, men du får meg ikke til fjells om vinteren. Jeg forsaker skisporten og alt dens vesen. Kan jeg være etnisk norsk med en slik holdning?
Aftenpostens Bjørn Brøymer spurte engang: «Er jeg en del av hopp-Norge?». Velsigne ham, da er jeg ikke alene om å tumle med det spørsmålet.
LES OGSÅ: Flertallet av unge voksne oppfatter ikke Norge som et kristent land.
Jeg vil gjerne være lojal mot de nasjonale dyder, men Holmenkollsøndagen – som stadig omtales som «Norges andre nasjonaldag» – gjør meg til en fremmed i Jerusalem. Ingen patriotiske strenger berøres av den grå skjermen og de sporadiske svusj inne fra tåka.
Ideen om at daler, laftehus, snø og ski er det egentlig norske, ble oppfunnet av byborgere fra Bergen og Christiania på 1800-tallet. De dro aldri til Alta, Jæren, Frøya eller Flekkerøy. Derfor er Therese Johaugs snøblinde bruk av en tydelig merket dopingkrem en nasjonal tragedie. Glem skinasjonen, selv vil jeg heller være en del av komle-hver-torsdag-nasjonen eller biblioteknasjonen. Jeg har bunad, gitt av en velmenende ektefelle. Men når jeg strammer bregdebåndet om leggen, føler jeg meg som statist i en film av Tancred Ibsen. Jeg har ingenting vesentlig å tilføre produksjonen. I bunad ser jeg ut som en svært nasjonalt sinnet nordmann, men på innsiden vet jeg, med ordene til Thomas Hylland Eriksen, at «nasjonalisme er både en ideologi om statens grunnlag for makt og en ideologi om en felles kultur». Og den siste ideologien deler jeg ikke.
Jeg liker Torbjørn Røe Isaksen og forslaget hans om å liste opp alt som er godt og verneverdig i norsk kultur. Jeg er tross alt en slags mann, og har derfor en hjerne som er numerisk disponert. Mens kvinnenes åndsliv er som håndveskene deres: en uorganisert samling av absolutt alt, er det mannlige intellekt avhengig av at tingene er strengt rangert. Spurs på andreplass, Nissan fjerde mest solgte bilmerke, Monet foran Renoir blant impresjonistene.
LES OGSÅ: Ola Borten Moe og Ivar Vigdenes skrev i en kronikk i Adresseavisen at «alle julesanger med spor av kristendom strykes».
Selvsagt bør vi ordne også kulturarven i en eliteserie, fulgt av Adecco-kulturen og så nedover i divisjonene til vi kommer til DDE. Så kan vi ivrig sjekke kultursidene for å se om Urnes stavkirke har rykket forbi Ekebergrestauranten i arkitektur-klassen, om Karl Ove Knausgård utfordrer Jon Fosse i litteratur supertungvekt og om kos fortsatt ligger langt foran plikt blant de verdier som gjør nordmenn unike.
Men vi kan ikke nøye oss med én nasjonal kulturkanon. Den forutsetter at vi har én nasjonal kultur. Og det har vi ikke. Bare spør Gabriel Øidne.
Det er vel ikke så mange som har laminert den norske sosiologiske kanon og hengt den på veggen. Men noe slikt finnes faktisk. På listen over de 25 viktigste akademiske bidragene til studiene av oss selv, finnes en 16 sider lang artikkel fra Syn og Segn nr. 3, 1957. I denne artikkelen, som er nesten umulig å få tak i, la samfunnsgeografen Gabriel Øidne grunnlaget for mye senere tenkning om norske forskjeller.
Øidne så spesielt på ulikhetene mellom Vestlandet og Østlandet og konkluderte med at det dreier seg om adskilte kulturer. Øidne skrev om forskjellene mellom de egalitære småbøndene og fiskerne i sørvest og klassesamfunnene på bredbygdene og i dalene østpå. Historisk har Langfjella vært et tydeligere kulturskille enn Iddefjorden. Østlendingene er mer vest-svensker. Ikke noe galt i det, Sverige har mange rike kulturer.
Men Øidne skilte også mellom kyst og innland, mellom «den mørke kyststripe» og den frilynte folkehøgskolekulturen innover i dalene. Den som vil hylle Vestland, Vestland må ha tvisyn.
Nesten åtte av ti nordmenn bor langs kysten, hvor det er lite snø. Kampen for tilværelsen har bundet oss sammen, ikke kampen mot astmaanfall under 30 km med skibytte.
Som Andreas Hompland har slått fast, var heller ikke Øidnes artikkel den endelige fasit, men han fikk andre, som valgforskerne Stein Rokkan og Henry Valen, til å se nøyere på alt som historisk har skilt oss; i by og land, i bedehus og høykirkelighet, avhold og hjemmebrenning, nynorsk og dannet talespråk.
Den italienske nasjonsbyggeren Massimo d’Azeglio sa for 150 år siden: «Vi har skapt Italia, nå må vi skape italienere». Hos oss er det motsatt: Nå som vi har sluppet inn italienere, polakker, litauere, pakistanere, syrere og eritreere, må vi bevare nordmennene. Det skal vi gjøre ved å liste opp det beste som er skapt her i landet, i håp om at listen skal binde oss sammen.
Men Norge har altså mange kulturer. Jeg har bare spist ett måsegg i mitt liv, men jeg unner nordlendingene hver eneste hardkokte bekreftelse på at de er noe for seg selv. Er de trygge på akkurat dét, blir det lettere for dem også å være noe for oss andre. Derfor foreslår jeg at det kulturelle heimevernet bør ha som standard at hver bygd er oppsatt med egen kanon.
Følg på twitter.com/svelle