Kommunen kan ikke bygge en «ny rønne». Ungdommene vil ikke ha «nytt, fint hus». Kommunen har ikke råd til det siste eller mulighet til det første. Flytting til BuranHus løser den gordiske knuten.
Muligens undervurderer jeg Uffa-ungdommenes emosjonelle tilknytning til Uffa-tomta. Men var ikke rådmannens forslag i gårsdagens avis ganske godt?
Uffa-ungdommen får et hus nå med en gang – der det er infrastruktur for øving og konserter.
Kommunen kan selge indrefilet-tomta i Innherredsveien til høystbydende.
Pengene skal gå til et nytt kulturbygg på Østbyen, med blant annet nytt bibliotek.
Simsalabim, eller har jeg oversett noe her i solsteiken?
Det er i sannhet et dilemma kommunen står overfor i Uffa-saken, etter at ungdomshuset brant i fjor. Uffa har vært et autonomt ungdomshus med egne regler – og et liv på siden av det byråkratiserte «offentlige Norge». Eller, helt utenfor er de jo ikke. Ungdomsmiljøet fikk tilbudt huset i Innherredsveien etter at deres første okkupasjon i Kjøpmannsgata endte i en tragisk brann i 1982.
Løsningen var den nedlagte Østbyen Barnehage. Der har det i 30 år vært en blomstrende ungdomskultur som har avfødt et utall band, aviser, forfattere og politikere. Så lenge ting flyter av gårde, og sinte naboer og en grafitti her og der er eneste bivirkning, er Uffa-huset en god idé – også for politikerne i Trondheim. Initiativrik ungdom får styre sitt eget hus. Kultur skapes til en billig penge. Sånne som meg kan gå på konsert, for eksempel kjørte jeg i ens ærend fra Namsos for å se Motorpsycho som spilte støttekonsert for kjøkkenet i 1994. Det er folk som er tusen ganger mer knyttet til huset enn meg, men selv jeg kjenner at det stikker litt at Uffa-sjela skal ryddes bort fra den attraktive tomta i Innherredsveien.
Det er en vakker tanke å la ungdommene styre selv – og ordne opp etter brannen på sin egen måte. Bygge opp Uffa på dugnad på den samme fine tomten med trær og busker til sommerlig flørt og smugdrikking. Men hvordan skal kommunen kunne være part i en slik prosess?
Ungdommene ønsker å bygge selv, innenfor rammene av forsikringssummen og egne midler. Det er vanskelig for en ansvarlig kommune å la ungdommer bygge utenfor byggeforskrifter, og en bruk som innebærer konsertvirksomhet må sette sikkerhet i høysetet. Det vil i alle fall jeg, som regner med å få en rockeinteressert tenåring i huset om seks-sju år (herregud!).
Problemet er at reglene om offentlige nybygg står diametralt mot ungdommenes ønsker. Og at et slikt hus i tillegg blir mye dyrere enn det kommunen kan være med på. Det er grenser for den politiske elastisiteten i hvordan en subkultur skal behandles – mange vil bruke begrepet særbehandles. Et fullfinansiert hus til 13 millioner er å tøye strikken langt. Og hvordan skal kommunen la autonomiteten og «egne regler» få utvikle seg i et hus bygget for «skattebetalernes» midler?
Flytting til BuranHus virker som en bra løsning på et kinkig problem.
Der står det allerede et kulturhus, som til alt overmål brukes av mange tilstøtende subkulturer som Uffa har huset. At husets nåværende beboere, blant annet Tempo og AKKS, er villige til å flytte på seg, er en kjepp mindre i hjulene for kommunen. At naboene er langt færre i Gamle Kongevei er heller ikke ueffent for en kommune som må balansere på slakk line i denne saken.
Et fiffig poeng er at det blir en gjentakelse av historien. En nedlagt barnehage blir løsningen etter at det gamle fristedet brant ned – slik det også ble løst i 1982.
En strøtanke til slutt. Skal ikke Innherredsveien bli miljøgate med langt mindre gjennomfartstrafikk? Hva skal man da med en bensinstasjon på tomta utenfor Rosendal Teater? Kan det ikke heller stå et kulturbygg med bibliotek, kontorer til kulturaktører som AKKS og Tempo der, butt i butt med nye Rosendal der både kunst, kino og restaurant er planlagt.
Jeg tar pinsefri med den visjonen.
Så tar jeg gjerne i mot mail eller molotovcoctails med motargumentasjon fra ungdommene på Uffa.
