Det var stjernekommentaren fra minstejenta på seks år da mamma måtte skjære vekk venstre pupp og litt til. Et uforglemmelig øyeblikk, dette vil gå bra om jeg overlever sykdommen eller ikke. Hjertet flommet over av glede og stolthet – tenk at barnet vårt kunne finne noe positivt i sorgen. For sorg var det for henne som hadde kost seg med mammapuppen til hun var passert fire år. Men den optimismen vil berge deg uansett hva som skjer, tenkte jeg.
Kvinnekroppen
Og ja, jeg mangler fortsatt omtrent 150 gram brystvev, nokså passende i en BH med cup størrelse A. Verken ti ville hester eller heftig reklame fra en medisinsk skjønnhetsklinikk får meg til å legge meg under kniven igjen. Jeg er stolt og takknemlig for arret mitt, det minner meg på livets goder.
Og det starter fine samtaler: «Hvorfor har du bare én pupp bestemor?» Det spørsmålet har endt opp i særs givende samtaler; om kroppen, om livet, om alt hva kloke og smarte menneskehjerner sammen får til – tenk at det er mulig å bli frisk av alvorlig sykdom! Og de samtalene kan vi ta ofte, det kommer alltid en ny vri.
Om å bli sett som man er
Etter at puppen ble borte, forsvant håret – minstejenta fikk oppgaven med å barbere mammas hode. Og Nav spanderte parykk. På veg hjem fra parykkmakeren måtte jeg stoppe på rødt i første lyskryss. Tror du ikke at en god venn skulle over på grønn mann akkurat der og da! På ren refleks rev jeg av meg parykken – ingen jeg kjente måtte se meg med den på! Beklager Nav, men den havnet i karnevalsutstyret på mørkloftet. Jeg ville heller boltre meg i mer behagelige og fargerike hodeplagg enn en stram og klam parykk.
Nå har håret blitt grått, og jeg nyter fortsatt mine innholdsrike hverdager. Da de grå hårene dukket opp, før kreftsykdommen, farget jeg håret – da følte jeg meg litt bedre og finere liksom. Men så kom det ei kontant melding fra husets tenåring: «Når jeg blir så gammel som deg, mamma (drøyt førti), håper jeg at jeg er modig nok til ikke å farge håret!» Ja, den satt – det tok et par år før jeg ble modig nok, og det kjentes umiddelbart godt å slippe å bry seg med mindre pen ettervekst.
Brystkreftpasienter får nytt legemiddel i offentlig helsevesen
Så er det en konklusjon? Nja, vet ikke - vi er forskjellige, fascinerende forskjellige, og vi tar ulike valg. Jeg liker å ta en tur i bassenget. Det er fint med en svømmetur, men en del av opplevelsen er også å møtes i dusjen. Nakne kropper, alder fra null til nitti, ny i livet eller rikelig med erfaringsrynker. Kanskje er det en unge som stirrer litt ekstra på meg, og tør å spørre: «Hvorfor har du bare en pupp?» Så fint, enda en bra samtale på gang.
Så takk; takk til den ærlige og oppriktige flokken min, og takk til et helsevesen i verdensklasse tilgjengelig for alle mirakuløse menneskekropper i landet vårt!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe