17. april leste jeg et debattinnlegg fra Ørjan Greiff Johansen med overskriften «Hjelpeløs venstreside i norsk politikk». Der velger han å harselere over ord som «vanlige folk», «riking», «vestkantslaveri» og «velferdsprofitører», og jeg skjønner at det kan være fristende å gjøre. Men venstresiden er ikke alene om å bruke upresise og tendensiøse ord og uttrykk. Den som ønsker å markere seg med harselas, har uante muligheter i den norske offentligheten selv om høyresiden for tiden sitter relativt stille i båten. Koblingen som gjøres mot streik og lønnsoppgjør, er det likevel verdt å reflektere over.

Når jeg leser ting jeg reagerer på, prøver jeg å stille meg spørsmålet: Hva handler dette egentlig om?» Vi har fått en streik som begrunnes ut fra at en stor del av lønnstillegget ble knyttet til «glidning» eller enklere sagt lokale lønnsforhandlinger. Det finnes tallmateriale som viser at de lavtlønte sjelden har, eller når fram i lokale lønnsforhandlinger. Med andre ord ville forslaget ha ført til større gap mellom de lavtlønte og andre, altså større forskjeller. Hva vet vi om samfunn med store forskjeller?

Både verdensbanken og OECD, to store økonomiske organisasjoner, har i flere år advart mot økte forskjeller da det skaper økonomiske ulikheter som fører til sosial uro, konflikter og voldelige opptøyer. Uten at vi er spesielt presise i våre ønsker for fremtiden, ønsker sannsynligvis det store flertallet av folket et rolig og vennlig samfunn. De som rakker ned på folk som egentlig prøver å kjempe mot økte forskjeller og dermed for et bedre samfunn, blir derfor i mine øyne en samfunnsfiende. Hva jeg tenker om sammenhengen mellom penger, forbruk, naturødeleggelse og klimakrise blir en annen debatt. Da skulle spesielt de med mye penger hatt kraftig reallønnskutt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe