Fredag 11. november limte jeg et banner på Edvard Munchs «Skrik», inne på Nasjonalmuseet i Oslo.
Dette var ikke en handling jeg tok lett på. Jeg er selvsagt klar over og ikke minst bekymret for hvilke konsekvenser en slik aksjon kan ha på mine studier, karriere og sosial status. Men det som virkelig skremmer meg er dagens situasjon; i FNs generalsekretær António Guterres ord: «Vi er på en motorvei mot klimahelvete med foten på gasspedalen». Derfor ønsker jeg å fortelle min historie, og forklare min motivasjon. Jeg vil fortelle hvorfor vi trenger å bli sjokkert, og hvorfor vi trenger sterkere følelser i klimadebatten.
På banneret sto det «Fossile brensler kveler menneskeheten», nok et sitat fra Guterres. La det synke inn. Olje, gass og kull, kveler menneskeheten. Når Guterres snakker om kveling, mener han langsom og smertefull død, full av lidelse. Dette er hva menneskeheten står overfor hvis vi ikke tar et oppgjør med vår avhengighet av fossile brensler.
Forskere verden over støtter klimademonstrantene
I Norge er det første og enkleste trinnet for å hindre denne lidelsen å stoppe all videre oljeleting. Dette bør være fullstendig ukontroversielt. Vi har allerede funnet 70 prosent mer olje og gass enn vi har råd til å forbrenne om 1,5°-målet i det hele tatt skal være oppnåelig. Er det da moralsk forsvarlig av regjeringen å utstede nye oljelisenser?
Jeg får lyst til å skrike når kunst er verdt mer enn liv. Jeg får lyst til å skrike når millioner dør og lider på grunn av klimakollaps, og når jeg ser olje ødelegge alt jeg elsker. Jeg er redd og jeg er desperat. Regjeringen svikter meg og ignorerer mine rettigheter til en levelig fremtid. Regjeringen er medskyldig i en grunnlovsstridig og umoralsk plan for å utvide oljeindustrien, en industri som kveler menneskeheten. Vi er på vei mot samfunnskollaps, massesult og død.
Historien forteller oss at ikke-voldelig sivil ulydighet fungerer, det er en del av et velfungerende demokrati. Som kvinne kan jeg studere ved universitetet og stemme ved valget fordi folk før meg har tydd til sivil ulydighet.
Aksjonen på Nasjonalmuseet kan se latterlig ut. Men verken mennesker eller kunstverk kom til skade, limet ble umiddelbart fjernet med tørkerull, og maleriet var tilgjengelig for publikum bare minutter etter at vi ble ført bort. Jeg sier ikke at løsningen er for alle å lime seg til kjente kunstverk. Løsningen er å involvere alle i en diskusjon.
Nå er det nok tomme løfter
Klimakrisen er vår tids største trussel. Dette må opp og fram, inn i mediene, inn i politikken, og det må føre til handling. Bedagelige debatter og faktabasert formidling fungerer ikke. Vi har ikke tid til å vente i 40 nye år mens vi fortsetter med denne taktikken. Vi må involvere sterke følelser. Sterke nok følelser til at alle har en mening, til at alle snakker om det. Til at politikerne endelig innser at noe må begynne å skje, og at det er de som må ta ansvar for det.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
En god venn tør å si ifra. Hvor lenge skal vi se vekk?
Bråkmakere? Kanskje kongen gir dem medalje