Den motvillige byråkrat kan bli den liberale republikkens siste skanse. Velkommen til første sesong av «Javel, herr president».

Sven Egil Omdal Foto: Lars Idar Waage, Stavanger Aftenblad

Om 14 dager blir den totale uforutsigbarhet tatt i ed som USAs president. I dagene og ukene som følger, vil den amerikanske republikk bli satt på større prøver enn noen beboer av Det hvite hus noensinne har utsatt den for. Heldigvis er motstandsbevegelsen i ferd med å organisere seg. Åpent, i form av opposisjonelle storbyer som nekter å følge Donald Trumps mest radikale ordrer. Og skjult, i form av byråkrater som vet hvordan de skal manipulere politikerne og få nøyaktig ingenting til å skje. Sir Humphreys amerikanske søskenbarn.

California er motstandsbevegelsens ene bruhode. USAs mest folkerike stat har ikke bare verdens sjette største økonomi, den har også en befolkning hvor 40 prosent har latinamerikansk bakgrunn. Hver fjerde innbygger er født utenfor landets grenser. Hillary Clinton fikk 61,6 prosent av stemmene i California, 3,4 millioner flere enn Donald Trump.

Les også: Tre europeiske valg som gir grunn for uro

Like før jul talte Californias guvernør, Jerry Brown, til landsmøtet i The American Geophysical Union. Geofysikerne er naturlig bekymret over å få en president som mener at klimaendringene er noe kineserne har funnet på for å skade amerikansk økonomi. Brown kunne berolige dem: «Hvis Trump skrur av satellittene (som samler klimadata), vil California sende opp sine egne fordømte satellitter».

Sammen med 45 andre amerikanske byer har Los Angeles og San Francisco erklært seg som «sanctuary cities». Byene nekter det lokale politiet å delta i jakten på illegale immigranter. Trump har truet med å ta de føderale bevilgningene fra alle byer som nekter å følge hans ordrer. Selv om han også her snakker uten å ha sjekket lovgrunnlaget, har truslene fått byene til å gjøre skyttergravene dypere. Byrådet i San Francisco sier i en uttalelse rettet direkte mot den nye presidenten, at «dette er the Golden Gate – vi bygger broer, ikke murer».

I New York vil skjemaene fra illegale innvandrere som søker om kommunale ID-kort ikke lenger blir arkivert, for å hindre at føderale myndigheter bruker dem til å oppspore folk som skal utvises. 72 prosent av amerikanerne er tilhengere av at illegale innvandrere får bli i landet, viser en undersøkelse foretatt av Quinnipiac etter valget.

Motstandens andre bruhode er Washington DC. I likhet med tidligere presidenter kan Trump utnevne rundt 4000 ledere av det føderale byråkratiet. Det høres mye ut, men de skal lede 2,7 millioner ansatte, altså en ratio på 1:700.

De mektigste av disse 2,7 millionene holder til i hovedstadens departementer og direktorater. Tusenvis arbeider også i de hemmelige tjenester, som Trump nå sjikanerer på tilnærmet daglig basis. Svært få av disse byråkratene har stemt på Trump.

I selve DC fikk Clinton 90,9 prosent av stemmene, Trump fikk 4,1 prosent. I enklavene i Maryland og Northern Virginia, hvor byråkratene stort sett bor, fikk Clinton fra 65 til 89 prosent. Hver morgen strømmer en potensiell femtekolonne inn til utallige små avlukker og kontorer for å administrere staten. De har lang erfaring i å trenere vedtak de ikke liker. Leon Panetta, tidligere CIA-sjef og forsvarsminister, har sagt at Trump vil stange hodet i en mur, «ikke en han selv har bygget, men en som har vært der siden republikken ble grunnlagt.»

Dette er ikke «The Apprentice». Her nytter det ikke å brøle: «You’re fired!» etter sjefens forgodtbefinnende. Byråkratene kan nekte å utføre handlinger som de mener er lovstridige. De kan jobbe ueeeeeendelig langsomt, og de kan forsyne pressen med opplysninger som setter presidenten og alle hans menn i dyp forlegenhet. Det er neppe tilfeldig at The New York Times nå publiserer helsides annonser med anvisninger for alle som vil gi avisen konfidensielle opplysninger.

Les også Marit Moum Aunes personlige kommentar: Din første sorg er din største sorg

Professor Robert D. Behn, som foreleser i ledelse ved Harvard University, skriver i boken «The PerformanceStat Potential» om politikerne som «turister» og byråkratene som systemets «beboere». Turistene blir tolerert, men ikke tatt på alvor. Det er beboerne som sørger for stabilitet og som blokkerer brå og truende forandringer.

David Brooks skrev denne uken i The New York Times om det permanente byråkratiets «imponerende passiv-aggressiv evne til å la politikerne hygge seg på pressekonferansene og så ignorere alt som er blitt «vedtatt».

To år inn i Obamas første periode, sa lederen for mindretallet i senatet, Mitch McConnell, at republikanernes aller viktigste oppgave var å sørge for at president Obama ikke ble gjenvalgt.

Uttalelsen førte til sterke protester og anklager om at republikanerne ville ofre nasjonens beste for å hindre den første svarte presidenten i å lykkes.

Hva er forskjellen mellom en slik obstruksjon og det som forhåpentlig kommer til skje når frostnettene setter inn om 14 dager?

LES OGSÅ: Når læreren er en bølle

Forskjellen er av kvalitativ art. Obama ble valgt med et solid mandat til å reformere systemet.

Det var konsistens og substans i programmet han tok med seg til Washington. Mannebabyen som nå øver på innsettelsestalen, har ingenting av dette. Han har slynget ut løfter og trusler som spriker i alle retninger, mange av dem lovstridige. Han har intet annet mål enn det han stadig vekk beundrer i de gullinnrammete speilene i Trump Tower.

Den voksende amerikanske motstandsbevegelsen er et forsøk på å bevare republikken mot en som vil ødelegge den innenfra. Det er bare å ønske dem lykke til, med det motvillige byråkrat som bevegelsens elitetropper.

Følg på twitter.com/svelle