Folk som går rundt på stranda med sixpack og svulmende muskler, kan antakelig ikke noe for det. Vi må godta alle slags kropper.

Badesesongen er bare få uker unna, og mange har nok begynt oppladningen for lengst. De har fulgt med på badevekta, sett seg i speilet og funnet opptil flere kroppsdeler de ikke er fornøyde med. De har sett valker, bilringer, magefett og lubne overarmer. De har sammenliknet seg med idealbildene som omgir oss overalt, de har googlet, lest blader, de har jogget og trent.

LES OGSÅ: Ikke kritisér din egen kropp foran barna

Å jogge og trene er helt utmerket, det. Altfor mange nordmenn er overvektige, og ingen har vondt av mosjon. Men mange av dem som nå gjør enda et forsøk på å nærme seg idealkroppen, vil ha godt av å høre hva lege Kari Løvendahl Mogstad har å si i Litteraturhuset tirsdag kveld. Hun skal snakke om boka «Kroppsklemma», der hun beskriver det stadig mer intense jaget etter en bestemt type kropp.

Vi intervjuet henne her i avisa nylig, under overskriften «Når kropp er blitt big business og porno er mainstream». _ Det er mange aktører som tjener penger på at vi ikke skal være fornøyde med oss selv. De skor seg på vår utilstrekkelighet, sa hun.

De som snart skal gå rundt på stranda med fast, spretten rumpe og slanke overarmer eller med sixpack og svulmende muskler, har forsaket mye. Mens andre har hygget seg på puben eller kost seg med kjæresten i sofakroken, har gutta løftet tunge manualer på treningssenter, i time etter time, måned etter måned. Jeg har sett dem, for det hender jeg stikker innom et treningssenter selv.

Jeg har sett jentene støtte albuene på en benk, sette beina i gulvet og heve underlivet opp og ned, igjen og igjen, i håp om å gi gluteus maximus riktig fasthet og form. Jentene har sett på nettet og i ukebladene hvordan rumpa skal se ut, og de har sett seg i speilet.

Nå skal rumpa visstnok være stor, og stakkars dem som er født annerledes. Kari Løvendahl Mogstad fortalte i en spalte her i avisa at enkelte kvinner opererer rumpa for 50 000 kroner. De fyller på med silikon eller flyttet fett fra andre steder på kroppen.

Vi skal selvfølgelig ikke fordømme dem som snart skal vise fram sine velformede kropper på stranda. (Noen av dem kan jo være født slik og ikke blitt slik, lucky bastards.) Vi kan til og med beundre dem, men vi bør ikke anse dem som forbilder, ikke forsøke å bli slik selv. Bare de færreste av oss klarer det, for vi er født med andre typer kropper.

De som er bortimot perfekte utenpå, har antakelig gitt etter for et press som det er fryktelig vanskelig å stå imot. Vi lever i en tid som er så kroppsfiksert at våre forfedre ville blitt sjokkert hvis de hadde kommet tilbake. Vi har aldri før gått så avslørende kledd og vist fram kroppene våre som vi gjør i dag. Enorme mengder porno er bare et tastetrykk unna, og gutter og jenter i sårbar og usikker alder sammenlikner sine egne kropper med det de ser på skjermen: Er penis stor nok, har puppene riktig form?

Det er ikke vanskelig å gi gode råd: Slapp av, senk skuldrene, du er bra nok som du er. Folk som er fornøyde med seg selv, er mye mer tiltrekkende enn dem som klager på kroppen sin. Men man skal ha store doser selvtillit for å følge rådet. Som Mogstad skriver i boka, har sterke, kommersielle krefter mye å tjene på at vi ikke er fornøyd.

Sosiologen Hans Erik Ness kaller disse kreftene «forbedringsindustrien», et ord han har valgt som tittel på ei bok der han beskriver mekanismene som gjør at vi aldri føler oss bra nok.

Det blir likevel for enkelt bare å skylde på dem som har penger å tjene. Det ligger nedfelt i hele vår kultur at vi kan og bør bli bedre, både når det gjelder utseende og andre prestasjoner. Vi har fått en generasjon prestasjon, og det er ikke denne generasjonens skyld at den er blitt navlebeskuende. De unge har fått det innprentet gjennom hele oppveksten.

Velstandsutviklingen har kommet så langt at de fleste av oss har alt vi trenger. Da må vi sette oss andre mål, og dessverre vender vi oss mot oss selv: Jeg skal bli penere, bedre, rikere, sprekere.

De unge burde heller fått beskjed om at en flat mage betyr ingenting hvis innmaten er råtten. Verdens beste kondis er bortkastet hvis du ikke bryr deg om andre. Ei spretten rumpe er null verdt hvis du ikke har evnen til medfølelse.

En kultur der suksess måles i utseende, karriere og penger, er en usunn kultur, og kroppspresset er et sykdomstegn. Det er ikke størrelsen det kommer an på, ikke sixpacken, ikke rumpa. Det er en selvfølgelighet, men det må tydeligvis gjentas igjen og igjen.

LES OGSÅ: Jeg ser meg i speilet: Er jeg verdt å elske?

Vi viser mer kropp enn noen gang før. Foto: Roald, Berit, NTB scanpix