Guttene får stort sett får rollen som «statister», «kor», «plakatbærere» eller «trær», hevder guttemamma i dette debattinnlegget.

Ja, så var det dags igjen. Skolen annonserer at det skal lages skoleforestilling. De lages flere ganger i året og er skolens stolte ansikt innad og utad og litt av en «show off» for hva de ansatte kan klare å få ut av (noen få) elever.

Sang og forestillinger er unektelig jentenes arena. Som guttemamma har jeg sittet i seks år og sett mine sønner stå som «fyllmasse» i bakgrunnen, mens (stort sett de samme) jentene og en to-tre verbalt sterke gutter står fremst og bærer forestillingene.

Les også: Skolen blir for ensidig uten kreative fag

Flinke jenter

Jentene danser energisk og parerer syngingen med vel innøvde entusiastiske bevegelser – jentene er gjerne flott koordinert med hverandre. De synger mange sanger, vers etter vers, helst både på engelsk og norsk, og fremfører lange monologer.

Jentene har med all tydelighet stor glede av forberedelsene, og enda større glede av selve fremføringen, hvor de etterpå kan høste anerkjennelse av lærere, medelever og foreldre.

Jentene er unektelig flinke. Flinkisene!

Opptatt av debatt? Les også: Det er ikke kriminelt, men veldig unødvendig, da. Og ekkelt

Gutta står bakerst

Under forestillingene ser jeg at guttene (ofte etter eget valg) stort sett får rollen som «statister», «kor», «plakatbærere», «trær» eller annet som ikke utfordrer dem eller innebærer replikker.

Som mitt barn sa forleden: «Herregud mamma, ingen gutt med respekt for seg selv vil seriøst tilby seg å stå fremst og synge og danse som jentene gjør. Dessuten er jentene så gira på å få roller at det er ikke lett å komme frempå»!

På hjemmebane pugger vi oss gjennom sangene. Vi kommer til vers to når ungen begynner å ape seg til, rulle rundt og nekter å «være med». Flere guttemammaer som kjenner seg igjen?

På forestillingen står gutta bakerst, med uinteresserte, slappe og ikke-koordinerte bevegelser, som teknisk sett skulle vært koordinerte. Sangene mumles (dog sterk på refrenget som de uunngåelig har fått inn etter utallige timer med øving på skolen), mens de kikker ukonsentrert rundt.

Mer debatt: Det ser ut som at hele lokalredaksjonen er i ferd med å fordampe

Mye øvetid

Eventuelt har de voksne, for å gi de minst entusiastiske gutta en følelse av at de er med, gitt dem oppgaven som «scenearbeidere». De guttene sitter stille i et mørkt hjørne og springer inn og ut på scenen for å bytte rekvisitter mellom aktene. Og om guttene anses for umotiverte til å bekle noen rolle som helst, så får de selge kaker i kiosken! Ja, det er nemlig fin-fin læring i «alt».

På skolen legges enormt mye tid inn i øving. Skal det være læring i dette og verdt tidsbruken, må skolen makte å dytte guttene ut av komfortsonen slik at de kan vokse. Ellers kan skoleforestillingene for guttas del virke mot sin hensikt; ved å stadig reprodusere lave forventninger. Jeg skulle ønske skolen vår fant flere arenaer hvor især guttene kunne fått vist frem sine talenter. Jeg tror også det er sunt at de som alltid står fremst og høster applausen, andre ganger må stå i bakgrunnen. Slik er nemlig livet.

I dag diskuteres det hvorfor guttene sakker akterut i skolen, mens jentene klarer seg utmerket. Er skolen blitt for tilpasset jentene? Jeg mener mitt innlegg er et eksempel på sådan.

Hør våre kommentatorer og gjest John Arne Moen snakke om Trøndelag, Ap, Midtnytt-bråk og #metoo

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter