Det var bedre før. Var det ikke? Nei. Det er selvsagt helt feil. Det meste er bedre nå. Mye bedre.

Hvis man surfer litt rundt på sosiale medier og i nettavisenes kommentarfelter, så finner man raskt ut at vi lever i et samfunn i raskere oppløsning enn det norske herrelandslaget i fotball, vi er i ferd med å miste oss selv, enn å slippe inn alle disse utlendingene som er en trussel mot vårt demokrati, mot velferdsstaten, mot våre norske verdier, hvor har det blitt av gamle dyder som dugnadsånden, å reise seg for eldre og gravide på bussen og var ikke softisen mye bedre på 70-tallet, i hvert fall den på EPA? Tiden vi lever i kaster et nostalgiens trylleskjær over tiden som har gått. Grønn var min barndoms dal og så videre. Jeg er nostalgiker selv, jeg. Hvis du leter i det jeg har skrevet vil du ikke finne få spor av nostalgi. Og jeg kommer neppe til å slutte med det. Vi skal kose oss med gode minner. Men vi skal ikke bli nostalgiblinde. La oss dra litt tilbake i tid. Til de uskyldige 50- og 60-åra, da vi bygde landet etter andre verdenskrig, da teknologiske hjelpemidler gjorde sitt inntog i hjemmene våre.

Men også en tid da den kalde krigen la verden under sitt klamme favntak, millioner av mennesker i Øst-Europa levde uten grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet, hvis de opponerte sto de i fare for å bli torturert, drept, stormaktene bygde opp et atomvåpenarsenal som kunne utslette kloden opptil flere ganger, som om en gang ikke var nok, og verden sto på randen av atomkrig under Cuba-krisen. I Sørstatene i USA hadde de fargede knapt rettigheter, de fikk ikke stemme ved valg, de ble systematisk holdt nede ved en tarvelig raseskillepolitikk, en politikk som hadde tilslutning langt oppe i systemet. På denne tida ble det også noe av et ramaskrik da Norge fikk sin første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås i 1961, en kvinne som prest, liksom, Gud forby.

Dette var en tid hvor det knapt eksisterte homofile, eller det gjorde det jo, men dette holdt de stort sett for seg selv, på denne tida var homofili forbudt i store deler av verden, også i Norge, helt fram til 1972. Og det er jo egentlig ikke så fryktelig lenge siden. La oss bevege oss til det glade 80-tall, et herlig, hedonistisk tiår, Paradise Hotel på helt ordentlig, verden var pastellfarget, vi tok hjem vår første melodi Grand Prix-seier, Jennifer Beals danset seg inn i våre hjerter i Flashdance og a-ha toppet hitlistene i USA som første norske band. Det var tider, det.

Men også tider hvor apartheidregimet i Sør-Afrika behandlet de fargede som dyr, en politikk som hadde sin støtte hos den amerikanske presidenten, Ronald Reagan, som ikke lot seg stoppe av noen FN-boikott, men som derimot trappet opp USAs handelsforbindelser med dette regimet. Men ungene sitter inne hele tida, sier du? Riv deg løs fra iPaden eller smarttelefonen, ta deg en tur rundt om på kunstgressbanene, det yrer av aktivitet, også ofte utenom organiserte treningstider.

Da jeg gikk på barneskolen var vi tre gutter i klassen som spilte organisert fotball. Hva resten gjorde vet jeg ikke. Det er så mye topping i dag, sier du? Hvis du ikke holdt mål som tiåring på 70-tallet varmet du benken. Og det var det. I de gode, gamle dager ble unger også mobbet, barn seksuelt misbrukt, kvinner voldtatt og banket opp, men det ble ikke snakket om, og da eksisterte det ikke. De riktig «urolige» ble sendt på «trollskoler», og ble utsatt for så grov omsorgssvikt at staten i ettertid har måttet betale erstatning. Psykiatriske pasienter ble tvangsinnlagt, lobotomert, utsatt for elektrosjokk og andre behandlingsformer vi knapt kan forestille oss i dag. Nei, vi har det ikke så aller verst. Hvis vi tenker oss godt om.

orjangreiff@hotmail.com