Varefakta: Denne artikkelen kan inneholde spor av naivitet, tildekking av reelle konflikter og tilløp til falsk balanse. Trøsten er at den går ut på dato 11. januar.
Inspirasjonen kom med nordavinden. Det har vært så fryktelig mye lyd i nordlandenes trompeter i det siste. Etter at både en slumrende norsk offentlighet, afghanske flyktninger og kravstore damer fra emiratene oppdaget at Norge har en nordlig yttergrense i Schengen, har den nordnorske debatten steget til en heftighet som har drevet fornuftige folk altfor langt fra hverandre. Denne uken måtte Egon Holstad minne sine lesere i Tromsø om at det finnes et landskap mellom «de ytterliggående begrepene godhetsposør og rasist». Kommentaren var illustrert med tegning av en mann som forsøker å balansere på en vaklevoren bru kalt «Flyktningedebatten», over et stred fullt av menneskeetende hai.
Situasjonen er den samme blant oss søringer. Selv mellom folk som bekymrer seg for vår kristne arv, er det ikke noe friskt kappløp om å hedre hverandre. Det er derfor på tide å vekke til live en fin, gammel, og sørgelig glemt nordisk tradisjon: Julefreden.
Her kan alle være med, skikken er fra hedensk tid og overlevde både tvangskristning og hardhendt reformasjon. Den burde kunne tåle også noen muslimer i nabolaget. Vi må bare gjøre som det står i Bergens rådhusprotokoll: «Anno 1593 på Sct. Thomæ dag, som er den 21de Decembris, blev sat Julefred efter Byloven». I denne perioden skulle rettstvister hvile og alle voldsomheter opphøre. Straffen ble doblet for dem som krenket påbudet.
Byloven på 1500-tallet var sannelig ingen kardemommelov, det var harde tider og røff justis i landet. Men i tre uker skulle likevel forsonligheten herske. Kunne de klare det i Bergen i renessansen, må vi vel klare det i resten av landet, selv et godt stykke ut i dekadensen? Så hva om også vi setter julefred fra 21. desember og fram til 11. januar, slik skikken var?
I denne perioden avstår vi fra å kalle dem for landssvikere, alle de som er enige med økonomiprofessor og høyremann Victor Norman om at vi fint kan tåle 100 000 flyktninger. Vi påstår heller ikke at de som er enig med Per Sandberg om at det kan bli for mange fremmede og for mye nytt i en liten bygd, er rasister. Vi trenger ikke være enige, vi kravler bare opp av skyttergravene for en stund, og ser om det kan være folk også på den andre siden av frontlinjen.
Det var dette som skjedde første juledag 1914, på de forfrosne dødsmarkene i Flandern. Selv om både film og bøker har romantisert og overdrevet historien om de britiske og tyske soldatene som la våpnene til side og i stedet ga hverandre sigaretter og viste bilder av kjærester og barn der hjemme, er det liten tvil blant historikerne om at det inntrådte en slik spontan julefred den første vinteren i det britene ennå kaller Den store krigen.
Generalene på begge sider ble selvsagt rasende. De truet med dødsstraff om fraterniseringen med fienden gjentok seg. Men når vi ennå forteller historien, mer enn 100 år senere, er det fordi den rører ved strenger som all verdens krigsherrer frykter mer enn alt annet. Ingenting ville skuffe IS mer enn om de erklærte krig, og ingen kom. Dessverre blir de alt annet enn skuffet.
Det har vært en tung og sørgelig høst, også for debattnivået. Nyord som «skrotvenstre» og «kokohøyre» har gjort stredet mellom oss bredere og brua spinklere. Av frykt for å miste moralsk overtak har det sittet langt inne for venstresiden å erkjenne at overskuddet av unge menn blant flyktningene også innebærer en trussel hvis vi ikke klarer å utnytte den biologisk bestemte energien disse har, til noe konstruktivt for oss alle. De dystopiske regnestykkene om hva flyktningene vil koste, blir ofte møtt med et skuldertrekk og en merkelapp på regnemesteren, i stedet for å bli utforsket med all den samfunnsøkonomiske ekspertise som også de innvandringsliberale besitter.
Hos opinionslederne på den andre siden har viljen til å skille de hatefulle fra de legitimt bekymrete, vært altfor veik. Menneskeforakt og sjikane er ikke blitt møtt med den nødvendige motstand fra dem som haterne, ofte helt ubegrunnet, regner som sine egne.
Til tradisjonen hørte at borgerne selv måtte gå julevakt for å sikre at den lovbestemte freden ble overholdt. Kildene forteller at julevakten stoppet ved alle allmenninger i Bergen og ropte «Vakt i ho!». Vår tids viktigste allmenning er Facebook. Der ble Haddy N’jie, som ikke har gjort norsk offentlighet annet enn godt, nylig kalt for en «frekk, motbydelig halvape» som har ligget seg til permanent oppholdstillatelse.
Ingen som kjemper for verdier, snakker slik om andre mennesker. Ingen som har verdier, snakker slik. Derfor kan vi gå julevakt sammen, vi som synes «human» er det viktigste adjektivet foran «asylpolitikk» og de som foretrekker «streng». Sammen kan vi rope «Vakt i ho!» i alle facebooktråder der noen kaller desperate mennesker for parasitter, eller oppfordrer til drap og brannstiftelser.
Virkeligheten har veltet inn over oss alle de siste månedene. Fremskrittspartiet er blitt nødt til å bruke milliarder og nye milliarder på det feltet der kostnadene plager dem mest, mens SV gradvis blir tvunget til å oppgi Sverige som forbilde. Hvis vi begynner med de tre ukene, vil vi kanskje innse at vi er nødt til å flytte asyl- og migrasjonsdebatten ut i det islagte landskapet mellom skyttergravene, fordi ingenting beveger seg hvis vi blir værende der vi er.
Siden noen sikkert kommer til å spørre hva jeg selv vil bidra med, lover jeg med dette at jeg skal innlede julefreden med å lese Hege Storhaugs bok om islam som den 11. landeplage, sammen med noen paranøtter, et par mandariner og et hardt tilkjempet åpent sinn.