Tatiana Elsoukova Litteraturformidler og skribent

De perfekte kvinnekroppene og kvinnelivene som skinner mot oss fra skjermen, har lite å gjøre med virkelighet. Hvor finner vi den ekte uperfekte kvinnekroppen?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Serien Fleabag, skapt og skrevet av Phoebe Waller-Bridge, ble fort en snakkis da den kom ut i 2016. I serien følger vi Fleabag og søsteren, to kvinner i trettiårene, gjennom oppturer og nedturer både i kjærlighet, karriere, vennskap, sex og familieliv. Kvinnekroppen som vises i serien er uperfekt, og kvinnenes forhold til sin kropp er problematisk.

Serien starter med at hovedkarakteren Fleabag og hennes søster deltar på et feministisk seminar. Foredragsholderen spør om noen i salen ville ha gitt fem år av sitt liv for den såkalte perfekte kroppen. De to søstrene er de eneste som løfter opp sine armer. «Vi er dårlige feminister», visker Fleabag til søsteren.

Hun hater ansiktet sitt og er ofte misfornøyd med håret sitt og sine små pupper. Også den tilsynelatende perfekte søsteren er misfornøyd med kroppen sin og er langt ifra perfekt. Vi får høre historien om da hun bæsjet i en vask i fylla, vi blir vitner til hennes mislykkede frisørbesøk og hennes spontanabort.

Det ble diskutert om serien er egentlig feministisk når den viser kvinner som er misfornøyde med både sine liv og sine kropper, og er til tider ekstremt opptatt av å være seksuelt attraktive. Men hva ligger bak denne følelsen av utilstrekkelighet som en kvinne føler i forhold til kroppen sin? Hva er den perfekte kroppen og hvem har definert den? Ifølge den britiske feministiske filmteoretikeren Laura Mulvey har populærkulturen, særlig i Hollywood, vært preget av «male looking / female to-be-looked-at-ness», mannen som ser på og kvinnen som blir sett. Mulvey skriver om the male gaze, der kvinnen blir representertes som et objekt for mannens blikk, hans interesse og hans begjær.

I Fleabag problematiseres dette mannlige blikket på kvinnen. Hovedkarakteren er redd for å eldes og ikke lenger være attraktiv for menn. Hun føler det mannlige blikket på seg, og den makten dette blikket har over kvinnekroppen. I en scene utroper hun gråtende: «Når kroppen min blir gammel og uknullelig, kan jeg like greit drepe den. På en eller annen måte finnes det ikke noe verre enn noen som ikke vil knulle meg». Disse følelsene er flaue å innrømme, men de er ærlige. De gir uttrykk for kvinnens opplevelse av egen kropp i en kultur der kvinnekroppen har ofte blitt sett på, og representert, gjennom menns øyne.

Mange av oss husker den hete debatten for litt over ett år siden da psykologen Peder Kjøs uttalte seg om kvinnens synkende markedsverdi når hun bikker 50-årene. Hvem bestemmer at kvinnekroppen mister sin verdi med alder? Er det mannen som ser på, eller er det kvinnen som lever i den kroppen? Kvinnens aldring er et tema i Fleabag. Den nesten seksti år gamle businesskvinnen Belinda, spilt av fabelaktige Kristin Scott Thomas, snakker ut om aldringsprosessen. For henne er overgangsalderen både en plage («ingen vil flørte med meg lenger») og en frihet (fra menstruasjon og smerter).

Kvinnekroppen er så mye mer enn det som møter (det mannlige) øyet. La oss ta, for eksempel, pupper. I Fleabag er pupper mye mer enn kun et erotisk objekt for det mannlige blikket. For kvinnen kan pupper være farlige. Fleabags mor døde nemlig av brystkreft. «Evil boobs everywhere», sier Fleabag til legen som årlig sjekker hennes bryster.

Pupper står også for en følelse av utilstrekkelighet: Fleabags bryster er små, ikke sånn som søsterens eller morens. En av mennene Fleabag dater blir både fascinert og tent av hennes bitte små pupper, noe han stadig snakker om mens de har sex. Likevel dumper han Fleabag til fordel for en annen dame, som har store pupper. Pupper har også en forbindelse til Fleabags problematiske forhold til feminismen. «Noen ganger er jeg bekymret for at jeg ikke ville vært feminist hvis jeg hadde større pupper», sier hun.

Ømhet og smerter ved pms og menstruasjon, amming, melkespreng, mastopati, ondartede og godartede svulster, brystreduksjon og brystfjerning, små pupper, store pupper, lange pupper - kvinnens bryster er alt dette og mye mer. De rommer et helt liv. Et skjørt og uperfekt kvinneliv. Vi trenger filmer og serier som viser kvinnekroppen som sammensatt og uperfekt, og ikke bare som et stumt flat objekt for det mannlige begjæret, og som på den måten bidrar til en av-objektivisering av kvinnekroppen.

Med både brystkreft, menstruasjon, spontanabort, overgangsalder og skamklipt hår viser Fleabag kvinnekroppen på det mest sårbare og uperfekte. Også det uperfekte kvinnelivet vises usjenert, og nærmest skamløst, fram: Fleabag ligger med sin bestevenninnes kjæreste, sender pussy pics, forelsker seg hodestups i en prest, drikker seg dritings, ser på porno. Serien viser at kvinnekroppen og kvinnelivet er messy og absolutt ikke så plettfritt som de ofte vises i media.

Henriette Steenstrup som Pørni Foto: Marius Bjellebø / Adresseavisen

Priscilla Frank skriver om Fleabag i Huffpost: «Kvinner som er desperate etter å se seg selv reflektert på tv-skjermen, i all sin kompleksitet og mørke, vet altfor godt at et uperfekt bilde er et realistisk bilde». For Frank handler feminisme nettopp om realisme, og Fleabag blir derfor en feministisk serie for henne.

Realistiske og uperfekte kvinneliv og kvinnekropper finner vi også i seriene Pørni og Mare Of Easttown, som jeg har skrevet om tidligere. Både Mare og Pørni viser fram både rynker, former og valker på magen. Det vises at de har levd. De eier sin kropp og sin alder.

En annen kvinne som jeg ikke får nok av er komikeren Celeste Barber. Hun leker med det mannlige blikket og gjør narr av den seksualiserte fremstillingen av kvinner i media. Barber forsøker å etterligne kvinnelige glansbilder og viser ærlig og usjenert sin voksne uperfekte kropp akkurat som den er: med valker, rynker og appelsinhud.

Celeste Barber etterligner kvinnelige glansbilder på sin Instagramkonto. Foto: Skjermbilde

Det uperfekte kvinnelivet og den uperfekte kvinnekroppen er fortsatt underrepresentert i media. Vi trenger flere kvinnelige forbilder som Fleabag, Pørni, Mare og Celeste Barber. De gjør at vi kvinner kan ta the male gaze litt mindre på alvor, og at vi kan endelig slippe ut magen, rulle ut puppen og puste lettet ut. Og kanskje få et litt vennligere forhold til våre egne ekte uperfekte kvinnekropper.

Les flere tekster av Tatiana Elsoukova her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!