De siste årene har klimasaken tilspisset seg. Inspirert av Greta Thunberg samles stadig flere unge under klimafanen. Mediebildet har vært preget av aksjonister som stopper trafikken, bruker kunst for å få oppmerksomhet, og søler maling på Equinor. Aksjonistene har både provosert og begeistret, men hvilke roller kan klimaaksjonisme og nye sosiale bevegelser spille for reell omstilling til mer klimavennlige og bærekraftige samfunn?

Fremveksten av sterke sosiale bevegelser rundt klima minner oss på at klimasaken er politisk, og at klimapolitiske grep innebærer at interesser brynes mot hverandre. Dette bør ikke overraske: Fosensaken og andre diskusjoner om bruk av areal til fornybar energi synliggjør dilemma som setter mye av energi- og klimaomstillingens legitimitet i fare. Heller enn å gå helhjertet inn i slike dilemmaer, reduseres mye av det etablerte politiske ordskiftet til en søken etter nye, konfliktfrie løsninger, og klimasaken reduseres til en innovasjonsutfordring hvor målet er å gjør alle til vinnere, samtidig som vi slipper å gjøre vesentlige samfunnsendringer.

Norske organisasjoner som Stopp Oljeletinga, eller den internasjonale bevegelsen for å avvikle investeringer i fossil energi, synliggjør derimot at vi er inne i en tung interessekamp. I Norge er det innimellom vanskelig å få øye på denne interessekampen, ettersom vår kultur og hverdagspolitiske samtale preges av et energi- og klimapolitisk regime hvor oljebransje, politikere og fagbyråkrater gjerne får det til å fremstå som Norsk olje og gass heller er en løsning på klimaproblemet enn en bidragsyter. Aksjonistene lar oss imidlertid ikke glemme at virkeligheten er en annen, og tvinger frem et ordskifte som også preges av stemmer som kommer utenfra det dominerende interessefellesskapet. Dette er viktig.

Samtidig viser historien at aksjonismen, også på klima- og miljøfeltet kan lykkes. Mange har kanskje glemt det, men grunnlaget for dagens norske elbilpolitikk ble blant annet lagt ved at Bellona og Morten Harket på tampen av 1980-tallet via utrettelig sivil ulydighet tvang gjennom både gratis bompasseringer for elbiler i Oslo, og skapte voldsom oppmerksomhet for det som den gang var eksotiske kjøretøy. I kjølvannet av dette bygget datidens aksjonister sterke nettverk og interesseorganisasjoner som etter hvert fikk fotfeste og kunne påvirke også nasjonal industri- og transportpolitikk – som sammen med en rekke andre faktorer ble viktige for å gjøre Norge til en elbilnasjon.

Aksjonistgruppene som engasjerer seg i klimasaken er en mangefasettert gruppe. Til felles har de en bekymring for en global utfordring, som de fortolker og omsetter i handling lokalt. I dette ligger det en kreativ kraft og vilje til forandring som storsamfunnet bør sette pris på. Overordnet er vi inne i en tid hvor vi som samfunn famler litt etter gode måter å forholde oss til klima- og naturkrisen. Selv om vi har gode modeller og kan tallfeste behovene for utslippskutt og bevaring av natur, er det de færreste av oss som med hånden på hjertet kan si at vi vet hvordan et bærekraftig Norge ser ut i 2050. Aksjonistene som preger mediebildet, kan irritere. Siste rapport fra FNs klimapanel peker imidlertid med all tydelighet på at alle krefter som utfordrer og får oss til å tenke nytt om vår måte å organisere samfunn og industri på bør hilses velkommen. Litt forstyrrelser har vi bare godt av.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe