Hva driver norske ungdommer til å reise til Syria som islamister? Ifølge to svært gode norske bøker om temaet, kan dårlig integrerte mødre være én forklaring.

Forrige uke besluttet Oslo tingrett å varetektsfengsle en terrorsiktet 33-åring fra Verdal i nye fire uker. Verdalingen er siktet for å ha sluttet seg til terrororganisasjonen IS. Retten mener det er sannsynlig at han inngikk forbund med IS om å begå terrorhandlinger. Han erkjenner å ha oppholdt seg i Syria fra desember 2014 til slutten av april 2016.

Referatforbud fra rettsmøtene og lite informasjon fra siktede ut til offentligheten om hans reise til Syria, gjør det vanskelig å finne utfyllende svar på hvordan og hvorfor i hans historie. Det samme gjelder en god del andre nordmenns vei til Syria de siste åra.

For mange er det bortimot ufattelig at unge nordmenn drar fra et av verdens antatt beste land og tryggeste samfunn for å støtte sterke antidemokratiske krefter og religiøs fundamentalisme av det mest brutale slag.

For snart to år siden skrev New York Times en artikkel som i ettertid kan ha skremt noen amerikanske turister fra å besøke Fredrikstad. Der påpekte avisen hvordan påfallende mange fra den norske Østfold-byen fant veien til Syria som jihadister. Bare rundt én gate i en bydel med rundt 6000 innbyggere kunne avisen knytte minst åtte Syria-farere.

Les også kommentaren: «Den nye sannheten»

Bilder og rapporter fra Syria har preget internasjonalt og norsk mediebilde i flere år. Hva som har fått unge nordmenn til å forlate Norge, til fordel for å drive jihad eller hellig krig, vet vi fortsatt ganske lite om. Hva får unge nordmenn til å kjempe med eller ved siden av IS?

Dokumentar: Åsne Seierstads prisbelønte dokumentarbok «To søstre» gir viktig kunnskap som bør brukes i norsk integreringsdebatt, skriver vår kommentator.

Noen av de beste kildene for en dypere forståelse av dette, er to bemerkelsesverdig norske bøker, som på forbløffende vis utfyller hverandre. Åsne Seierstads «To Søstre» kom i oktober og ble av Adresseavisens anmelder beskrevet som «årets viktigste bok», for unik skildring av to tenåringssøstre fra Bærum og deres vei til Syria.

Dokumentarboka til Seierstad er alt prisbelønt og bør ha internasjonalt potensial. Den godt dokumenterte forhistorien, samt gjengivelse av nettprat mellom søstrene og deres bror og venner etter at de kom til Syria, viser radikaliseringen av ungdommene. Jentenes opplevelser i Syria sier boka naturlig nok mindre om.

I slutten av januar kom Demian Vitanzas roman «Dette livet eller det neste». Den er basert på over hundre timer med samtaler med en fengslet norsk fremmedkriger fra Østfold, dømt til åtte års fengsel i Norge for terrorplanlegging. Seierstads og Vitanzas bøker kan med stort utbytte leses opp mot hverandre.

Mens «To søstre» er en dokumentarbok som kan minne om en roman, er «Dette livet eller det neste» en roman som kan minne om en dokumentarbok. Det er grunn til å være kritisk til fremmedkrigerens selvframstilling i romanen, særlig etter ankomsten til Syria. Likevel utfyller de to bøkene hverandre svært godt. De bidrar til forståelse av hvordan nordmenn kan ende som fremmedkrigere.

Et fellestrekk ved historien til jentene fra Bærum og mannen fra Østfold er at mødrene deres uforvarende dyttet dem i farlig retning. Den somaliske mora i Bærum var ikke fornøyd med Koran-undervisningen til barna, og hyret en strengere, mer ytterliggående religiøs lærer. I Åsne Seierstads bok blir denne læreren en nøkkel til å forstå jentenes radikalisering.

Mora til fremmedkrigeren fra Østfold var også redd for at hennes barn skulle bli for norsk, og insisterte på at gutten som 12-åring ble sendt til Pakistan på internatskole. I romanen om hans liv, blir de traumatiske årene på skolen i Pakistan en del av forklaringen på hvorfor stadig mer gikk en farlig vei i livet hans.

Det er nok mange grunner til at nordmenn blir fremmedkrigere, men integrering av foreldregenerasjonen bør oftere på dagsorden. Fremmedkrigeren i «Dette livet eller det neste» forteller at det norske fengselet han sitter i, er fullt av folk med beslektet bakgrunn som er nysgjerrige på IS:

«Fordi de hater. De hater politiet, de hater foreldrene sine, de hater staten, de hater det vestlige samfunnet. Først og fremst hater de seg selv. De føler de aldri er bra nok. Så vil de gjøre noe godt, men vet ikke helt hvordan», heter det. Integrering er for viktig til å overlates til integreringsministeren.

Les også kommentaren «Vi må snakke om Hege»