Når «98 prosent» av foreldrene syns det er greit at «alle andre» stiller opp som frivillig i klubben, da må det være lov å si at frivilligheten er død.
Hvem er det dere foreldre mener skal sørge for deres barns aktiviteter? Er det alle andre sitt ansvar? Hvorfor ikke ditt?
Har du full jobb sier du – ja, det har de aller fleste. Har du flere unger, ja det er det også flere som har. Kan du ikke norsk sier du – vel, engelsk snakker de fleste. Aleneforsørger – ja vel, men du kan vel bidra med noe?
Frivilligheten trengs mot ensomhet
Når alle strekker hendene i været og mener «alle andre» skal gjøre jobben blir det ingen igjen. Dette er i ferd med å skje nå.
Klubben vår får stadig flere medlemmer, basketball er en av idrettene som vokser hurtigst i Norge for tiden – men det kommer ikke noen flere frivillige foreldre. Det er besnærende å være vitne til. Nei, det er ikke våre nye landsmenn sin feil. Vi er en klubb med 50 prosent etnisk norske og 50 prosent flerkulturelle – og begge er like gode/dårlige til å stille opp.
Selv har jeg vært aktiv som frivillig i 8 år, i flere klubber i byen, og har sett den nedadgående trenden på nært hold. Covid var spikeren i kista – og foreldrene har helt forsvunnet inn i sitt eget nå.
Klubben vår har 300 medlemmer, potensielt cirka 500 foreldre/foresatte – og av disse er det ni foreldre som er frivillige i klubben. NI! Vi er veldig takknemlige for de ni selvsagt, men hva med de 491 andre?
96 pakker med papir, tape, bånd og kjærlighet
Jeg er faktisk veldig bekymra for idrettens fremtid. Slik det ser ut nå må man dit at man må betale folk for å gjøre jobbene de frivillige skulle gjort – og da må treningsavgifter og medlemsavgifter skrus opp betraktelig, og da er det mange flere som vil falle utenfor. Men det er dit vi må så lenge «98 prosent» av foreldrene overlater frivilligheten til «alle andre».
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Norsk helsevesen innfører aktiv dødshjelp
O Jul med din glede?