Da Nidarosdomens jentekor ble opprettet for 30 år siden, representerte det slutten på århundrers taushet. Endelig er det blitt plass til jentene!

Da jeg var barn, gikk vi i Nidarosdomen på julaften. Ikke for å høre på presten, men for å høre på guttekoret. Jeg hadde min egen fars ord for at guttekor var det aller fineste som fantes. Og visst var det fint i domkirka. Med juletre og orgelspill og sang som skinte som stjernesol til oss ned fra tribunen under rosevinduet. Jeg skulle så gjerne vært med! Men det var ikke plass til jenter i koret i domkirka på julaften. Eller noen andre dager, for den del.

Selvsagt ikke. Slik hadde det jo vært siden middelalderen. I Europas kirkerom kunne gutter og menn la tonene stige opp mot takbuene, mens kvinner og jenter tidde i forsamlingen. Også i Trondheim var det guttene ved latinskolen som skulle synge under gudstjenestene. Jenter hadde ikke adgang, verken til kirkekoret eller undervisningen.

Da kantor Henrich Jacob Müller (1736–1804) i 1778 likevel lot sin egen datter synge til orgelspillet, fikk han refs av biskopen, som «ingenlunde [var] fornøiet» med dette ettersom det ikke var «anstændigt hertil at bruge et Pigebarn». Om kantoren ønsket å forbli i stillingen, fikk han synge selv, eller bruke en av latinskoleguttene. Det var trolig Margrethe Henriche Müller (1765–1829) som 13 år gammel sang «af Orgelet» i Nidarosdomen. Kanskje ble hun dermed også domkirkas aller første jentesanger.

Ikke før 100 år senere, mot slutten av 1800-tallet, ble kvinne- og blandede kor alminnelige i Norge. Og fortsatt skulle det ta over et halvt århundre før jenters sang fikk offentlighetens oppmerksomhet, da NRKs pikekor (Det Norske Jentekor) ble opprettet i 1947. Like lenge tok det før Nidarosdomens jentekor ble stiftet, i 1992. Først de siste tretti år har vi altså fritt kunnet høre jenters stemmer i nasjonalhelligdommen.

Nidarosdomens jentekor teller i dag 90 sangere i alderen 10–19 år. I løpet av årene siden opprettelsen har koret utviklet seg til stadig nye kunstneriske høyder. Suksessen har vært del av en bevisst musikalsk strategi med satsing på norske og internasjonale samtidskomponister og samarbeid med ledende musikalske krefter som TSO og Trondheimsolistene. Resultatet omfatter fullsatte konserter, internasjonale turnéer, utmerkelser og plateutgivelser.

Helt siden starten har virksomheten vært styrt med sikker hånd av kunstnerisk leder og «kormor» Anita Brevik, som i 2018 mottok kongens fortjenstmedalje. Gjennom sitt virke rolle som dirigent og pedagog spiller hun en sentral rolle som inspirator, forbilde og musikalsk aktør.

Våren 2022 ga koret den første av to jubileumskonserter i Nidarosdomen, «Girl Power!», sammen med Det Norske Jentekor. En historisk konsert, der landets to ledende jentekor for første gang møttes i strålende og kraftfull samklang. På sensommeren kom CD-utgivelsen med det nyskrevne verket «Tuvayhun – Beatitudes for a Wounded World», komponert av korets mangeårige samarbeidspartner Kim André Arnesen. Tekstene av Charles Anthony Silvestri er inspirert av bibelens «saligprisninger» fra Bergprekenen. Med dette verket synger Jentekoret seg ut av domkirkas trygge murer og ut i en såret verden:

We sing for the poor.

We sing for the weak.

We sing for the helpless,

The hopeless, the meek.

[…]

And in all that we do

For these, and for you,

The whole dark night through

We sing out our truth!

Nidarosdomens jentekor er blitt en viktig kulturinstitusjon. Det er selvsagt viktig for jentene selv, som et rom hvor det bygges musikalsk kompetanse, samarbeidsevne, tillit og selvtillit. Det er også viktig for norsk musikkliv og fornyelse av kortradisjonen. Jentekorets eksistens er imidlertid viktig også i et større bilde. Kanskje ser vi ikke helt selv betydningen av at jentenes stemmer kan høres i nasjonalhelligdommen. At de kringkastes i offentligheten av NRK.

Det er ingen selvfølge, hverken historisk eller geografisk, at vi får høre jentestemmer, hverken i religiøse eller offentlige rom. Slik det stadig heller ikke er en selvfølge at jenter får ta en utdannelse, at de oppdras til selvstendighet, at de får virke i verden. I Nidarosdomen var det uhørt for 200 år siden.

I dagens Afghanistan er kvinners og jenters stemmer nå fullstendig kvalt av Taliban, samtidig som musikken selv er tvunget til taushet. Mange steder i verden – også i Vesten – er jenters og kvinners rettigheter truet eller i tilbakegang.

Nå i oktober 2022, idet mørketiden ser ut til å innhente oss på flere måter, fremfører Nidarosdomens jentekor sin andre store jubileumskonsert, bestillingsverket «One Touch of Nature av» den britiske komponisten Anne Dudley. Når 90 Trondheims-jenter stiller seg på den gamle tribunen under rosevinduet, synger de ikke bare for et entusiastisk publikum. De synger for verden. Og gjennom å bli hørt, bidrar de til å skape den.

Vi trenger jentenes stemmer. Som når de hever dem med ordene til den amerikanske stemmerettspionéren Susan B. Anthony (1820–1906), til toner av samtidskomponisten Jake Runestad:

Rise Up!

There shall never be another season of silence.

Deepen your sympathy then convert it to action.

Pray every single second of your life,

Not on your knees but with your work.

Think your best thoughts,

Speak your best words,

Do your best work.

There is so much yet to be done.

Rise up!

Stå på, jenter. Syng, så verden må lytte.

Forfatteren er mor til et tidligere medlem av Nidarosdomens jentekor.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe