Bolle er godt, det tror jeg de fleste er enige i. Men bolle bør spises i passende mengder og anledninger, og det samme gjelder i høyeste grad praten om hvor sunt eller usunt en bolle eller annen mat er.
Når gamle idrettshelter gir ut bok, blir det stor ståhei og oppmerksomhet. Også denne gangen når Therese Johaug forteller «alt» i sin biografi. Det som er mest omtalt, er hennes beskrivelser av sine egne vekt- og spiseproblemer. Og hun går konkret ut og forteller om en episode da professor Jorunn Sundgot-Borgen i et foredrag, ifølge Johaug, advarte en annen skijente om å spise bolle. Hva som er riktig eller galt her, vet ikke jeg eller noen av oss som ikke var til stede, og de som var det, er også uenige i hva som ble sagt, og i hvilken kontekst. Men uansett, dette illustrerer godt at ting kan bli sagt, og oppfattet ganske ulikt. Og uansett hensikt kan det medføre trøbbel for noen som kanskje er ekstra sårbare mottakere der og da. Og da hjelper det ikke om det er en professor, mor eller lærer som sier ordene.
Tar oppgjør med Sundgot-Borgens mattips: Fikk sjokk
Jeg har selv gått skikkelig i baret og sagt dumme ting som minner om «bollehistorien», og det skjemmes jeg for. Og det til tross for at jeg er lege, har reist land og strand rundt og snakket om ungdom, kroppspress og nettopp dette at vi må la være å kommentere kropp og mat så mye som vi faktisk gjør, mange av oss. Og så presterte jeg, av alle, å si noe så dumt til min egen datter en gang, at hun ikke burde gå så mye i joggebukse, for man kunne fort ese ut.
Selma forteller om episoden i boken «Vår vei ut», der vi begge forteller om hennes spiseforstyrrelse og veien til å bli frisk igjen. Og jeg må bare tåle å høre det, selv om jeg har hatt lyst til å grave meg ned av skam over dette. Mannen min, også lege og far til Selma, sa også noe dumt om å bytte ut lørdagsgodt med gulrøtter en gang. Det kan i og for seg være greit å si, men alt kommer an på sammenhengen og oppfølgingen etterpå.
Som en pakt med djevelen
Uansett om det er boller, joggebukse eller veiing av kropp eller matporsjoner, så er det så vanskelig å vite hvem som tåler å høre det, og hvem som ikke tåler det, og får det ille av slike «parasitt-kommentarer», som Selma beskriver slikt i boken. Jeg har selv fem barn, og det oppleves gjerne uforståelig at ett av barna får en spiseforstyrrelse, mens de andre går helt fri.
Det handler om mange ting, som flaks og uflaks, tilfeldigheter, genetikk, og andre sårbarhetsfaktorer som man både er født med, men også utvikler på sin ulike vei gjennom oppveksten. Man har veldig ulik sårbarhet, og noen har en tendens til i større grad å internalisere det man ser og hører, og som kan påvirke i feil retning. Mens de fleste i en venninnegjeng greit tåler å bli bombardert med bilder av tynn influencer, eller å se og høre om dietter og mat, kan det være én som ikke tåler det like godt, og som blir så påvirket av det at det er med og bidrar til et sykt forhold til mat og kropp.
Vi har generelt en altfor lei tendens til å kommentere kropp og utseende, og dette gjelder mange av oss, uansett generasjon. Vi driver med såkalt «fat-talk», der vi snakker ned vår egen kropp mens andre hører på, for eksempel at vi burde gå ned noen kilo for å passe inn i julekjolen. Blir det mye av slikt, gjør det noe med oss, og ikke minst om det er ungene våre som hører på dette.
Johaug avslører alvorlige problemer: – Ble bedt om å veie maten
Vi er også raske til å kommentere spesifikke ting med utseendet, og her har ikke minst den eldre garde noe å tenke på når de møter barnebarna med «nå har du blitt tynn, du må spise mer», eller «nå har du fått akkurat de samme leggene som jeg hadde da jeg var ung». Det går som regel fint for de fleste å høre på denne formen for sosialt prat mellom oss. Men for noen kan det prente seg inn til evig tid om noen sa til oss at «det er vanlig å ha litt solide lår i vår familie, skjønner du!». Kanskje hadde man aldri tenkt på dette før, men gjett om lårene fra da av ble gjenstand for komplekser.
Det er så og umulig å opptre på en måte som ikke kan virke triggende for noen, når det er snakk om mat og kropp. De som sliter med en spiseforstyrrelse, eller står i fare for det, kan dessverre bli påvirket i feil retning, selv om budskapet var både ment godt, eller ikke virket problematisk. Slik er det enten vi er idrettsstjerner eller vanlige folk.
Men vi som har kunnskap og mulighet, må iallfall bruke vår innflytelse til å ikke gjøre det verre for noen, enten det er å komme med ubetenksomme råd eller triggende bilder som noen av oss kan finne på å legge ut. Her har vi noe å jobbe med, mange av oss. Kanskje vi rett og slett må ta oss en bolle.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe