Det nærmer seg sommerferie og avslutning på livets første skoleår for årets førsteklassinger. Den lille hånda som klemte så hardt i min, er blitt større og holder ikke like hardt i hånda mi lenger. Som førstegangsmor var jeg veldig spent da min eldste sønn skulle begynne på skolen. Det sies at overgangen fra barnehage til skole er en av de største overgangene vi mennesker har (sånn institusjonsmessig i alle fall).
Adresseavisen var også på lista over inviterte, men valgte å utebli
Den trygge, fine, morsomme barnehagehverdagen skulle byttes ut med stillesitting, læring og lekser. Ikke sjeldent gråt jeg på vei til jobb de siste dagene etter jeg hadde levert gutten min i barnehagen. Så kom jeg til å tenke på hva den pedagogiske lederen i barnehagen til sønnen min hadde sagt på en utviklingssamtale. «Han har veldig god lekekompetanse». Jeg hadde aldri hørt det ordet før, men likte det!
Han var visstnok en gutt som tok sin rolle i leken, men inkluderte andre, var kreativ, alltid i gang med et eller annet og opptatt av at andre hadde noen å leke med. Jeg tok meg selv i å tenke på hva han skulle gjøre med den gode lekekompetansen sin når han nå skulle bli skolegutt. Ville den visne bort og forsvinne mellom 2+2 og lesetrening?
Vi kjenner oss levende i leken
Det tok ikke lang tid på Flatåsen skole før sønnen min ble trygg. Han fant fort sin plass. De gode vennene han hadde fra barnehagen, var fortsatt den trygge basen han hadde hatt i fem år i barnehagen. I tillegg fikk han nye venner! Gutten min blomstret. Han løper til skolen hver morgen, spent på hva han skal lære, hva de skal gjøre og ikke minst, hvem og hva han skal leke med. Og lekekompetansen, jo den kom godt med for en 5-åringen som plutselig ble til en 6-åringen og lærte seg å både lese, skrive og regne.
Takk til Flatåsen skole for en fantastisk skolestart! Og til alle bekymrede foreldre der ute; Lykke til! Det kan jo hende det går veldig bra?
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe