Dans er mer enn scenekunst; dans er mer enn konkurranse; dans er mer enn noe man gjør med litt innabords.

For første gang i Norge kan man besøke en museumsutstilling om dans. Museene i Sør-Trøndelag og Norsk senter for folkemusikk og folkedans samarbeider om prosjektet «Museene danser» og har åpnet første utstilling i trilogien, «Dans i Norge» på Ringve Musikkmuseum!

Trilogiens mål er å utvikle metoder for hvordan dans kan formidles som levende kultur-arv på museer og å teste ut museumslokalet som danse- og dialogarena.

Etter sju år med dansestudier og et feltarbeid på ti europeiske museer på leting etter danseformidling har jeg konkludert med at det jeg fant ikke var bra nok formidling.

Jeg var ikke den heldige turist-en som fikk gåsehud av museumsopplevelsene jeg oppsøkte. Hvor var formidlinga av danseglede, av kropp i bevegelse?

Jeg fant fotografier, malerier, kostymer, tekst og standardiserte bevegelsesmotiver framført med en ballettmesters hånd på verket. Det manglet noe essensielt i koblingen mellom dans og museum.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): Her er det samlet over 2,2 millioner foto og gjenstander

Museer ønsker å fremstå som inkluderende og å være i dialog med et deltagende publikum rundt samfunnsrelevante tema. Jeg mener så sterkt at dans kan være et verktøy til å oppnå denne deltagelsen og inkluderingen. Danseformidling er jo virkelig interaktivitet, i seg selv gjennom realisering av dansen, og i interaksjonen mellom utøvere, museet, publikum og dansevitenskapen.

Dans på museum i Norge oppleves vanligvis gjennom scenisk framvisning i bunad på folkemuseer. Standardiserte danser danses på autopilot, i fare for å gjøre en minste feil i utførelse av det samme gamle repertoaret. Dansen blir en kulisse til den virkelighets-beskrivelsen publikum møter på et folkemuseum. Dette er verken et bilde på hvordan dansen har blitt danset opp igjennom tidene, eller en gjenspeiling av dansens rolle i «gamle dager».

Tidligere var dansen ikke et mål i seg selv, men et middel og verktøy for samhandling og sosial interaksjon. Flørt og lek. For hva er folkelig dans? For meg så representerer disse ordene rytme, improvisasjon, samhandling og fellesskap. Det er bevegelse til musikk i en uformell situasjon hvor alle, uansett danseerfaringer, har glede av kroppen i bevegelse.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Jeg blir først flau over at jeg, som pappa, ikke visste hvilket press jenta mi blir utsatt for»

Er dans i en museumskontekst kun interessant om det vises fram på en scene? Kan museet som møteplass være med på å fremme og synliggjøre de sosiale relasjonene i dans som deltagelse og improvisasjon?

Det er kjernen i hva jeg ønsker å teste ut gjennom tre danseutstillinger på tre av Trondheims største museer. Gjennom å oppfordre publikum til å delta og oppleve dansen i kroppen gjennom de verktøy moderne museer tar i bruk, kan publikum få lyst til å snakke sammen, dele erfaringer og vise hverandre hvordan de danser eller danset.

Som en mental handling er danseverket noe som publikum er med på å kuratere, som for-svinner når publikum går hjem, men består som immaterielle kunnskaper i publikums kropper. Dansing er et verktøy som støtter opp om å bryte museumskonvensjoner på en positiv måte, dansing som fritidsaktivitet gjør museet til en arena lokalbefolkningen vil besøke igjen og igjen, med følelse av tilhørighet til museet.

Dans har entret museer, ikke som et kult innfall eller en fadese, men fordi det korrelerer med nåtidens former for produksjon, basert på immaterielle verdier og utveksling av kunnskap og opplevelser.

HØR ADRESSA-KOMMENTATORENE I PODKAST: Er Nord-Trøndelag annektert? Er Tysland bedre enn Motorpsycho på nachspiel?

Museer ønsker å ha et godt forhold til lokalbefolkningen i området. Ved å tilrettelegge for transparente dansearenaer og møteplasser for danseglade og ikke-dansende kan museet opprettholde sin identitet som samtalepartner med lokal-befolkningen. Den kan også promotere sosialdansen som en folkehelseaktivitet og synlig-gjøre og videreføre dans som immateriell kulturarv.

Museet som en kulturhistorisk institusjon kan være med på å formidle dansens sosiale rolle både nå og tidligere, til barn, unge og voksne og nye publikumsgrupper, med mål om at publikummet tar dansen med videre som en del av sin egen kulturhistorie og praksis. Dette går rett inn i UNESCO konvensjonen av 2013 mål om bærekraftig videreføring av immaterielle tradisjoner.

Dans er mer enn scenekunst; dans er mer enn konkurranse; dans er mer enn noe man gjør med litt innabords. En britisk danseskribent jeg møtte på en scenekunstkonferanse i Hammerfest, spurte rett ut: «Men hvordan skal du få publikum til å danse?» Svaret kan være å ta utgangspunkt i noe kjent; noe folk flest kan relatere seg til og har minner om; dansehistorier og situasjoner som kan fortelles; og bevegelser som enkelt kan videreføres gjennom herming.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): Ingen arbeidsdag uten sykdom!

Jeg vet at disse relasjonspunktene vil være svært ulike fra generasjon til generasjon og mellom ulike etniske bakgrunner i Norge. Men dette er også en av de spennende utfordringene med «dans som kulturarv» utstillinger og noe som gjør disse tre danseutstillingene varierte!

Jeg ser for meg et dansemuseum. Og hva kan et dansemuseum være? En møteplass hvor mennesker kan utøve dans, danse for dansens egen skyld, og føle tilhørighet til det fellesskapet dansen skaper som sosial samhandling og kulturhistorie.

Dans har en naturlig evne til å skape fellesskap i realiseringen av å danse. Det er dette jeg ønsker å formidle gjennom de tre utstillingene jeg nå kuraterer. Utstillinger og aktiviteter som forstår og respekterer både utøvere av sosiale danseformer, dansen estetikk og historie og dansens publikum.

Delta i feiringen av Dansens dager 2016 og få med et danse-show av 15 ulike dansegrupper på Ringe museum i Trondheim. #blimedogdans

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.