Å uttale seg i media krever mot av akademikere. Ofte fordi man må uttale seg mer skråsikkert enn man liker, for journalister liker ikke forbehold.

I den siste tiden har det vært flere medieoppslag som handler om journalisters frustrasjon over hvorfor det er så vanskelig å få kvinnelige professorer eller akademikere i tale. Hvorfor er det så mye lettere å få mennene på gli, spørres det, sist i Adresseavisens bilag, Ukeadressa 14. mai.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Museet må utvikle seg

Kritikken har tidligere vært rettet både mot forskere, mot kvinner og i det siste altså mot kvinnelige akademikere. Som regel er det journalistenes hjertesukk som kommer frem i disse oppslagene. Sjeldnere kommer det fram at forskeres frustrasjon over journalister ofte er minst like stor. Så, hvordan bør vi egentlig tolke spørsmålet om at (kvinnelige) akademikere er «pingler»? Og hva betyr det egentlig å være en «pingle» i denne sammenheng?

Tid for selvransakelse: Jo, det er en stund siden vi har tatt særlig plass i media. Vi måtte tenke over hva det skyldtes. Riktignok hadde vi ikke fått så mange henvendelser i det siste. Men likevel? Betyr det at vi virkelig er feige? Kanskje. Men kanskje er det heller ikke så rart

LES OGSÅ KRONIKKEN: Verden kan stå foran sammenbrudd i produksjon av sentrale matvarer

Å uttale seg i media krever mot for akademikere, både mannlige og kvinnelige. For det første må man ofte uttale seg mer skråsikkert enn man som akademiker liker. Fra mange år i forskning vet vi at verden sjelden er sort/hvitt, og at de fleste påstander både kan – og bør - nyanseres og at mange fakta krever forbehold. Journalister derimot, liker ikke forbehold. For det andre, når man da har uttalt seg litt mer skråsikkert enn man egentlig er komfortabel med, så har man selvsagt ingen garanti på det som følger: mediestorm eller stillhet. Begge deler kan være skremmende nok. Samtidig vet vi at kvinner utsettes for mer hets og negativ omtale i media når de uttaler seg. Fra flere studier vet vi at kvinner systematisk vurderes mer negativt i forhold til menn (av både menn og kvinner) spesielt i offentligheten, når prestasjonen er ellers lik. Det krever med andre ord mye å gå ut i media, og det krever mer av kvinner.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Bibelen blir jeg aldri ferdig med

Kvinner blir også oftere bedt om å uttale seg som kvinner, når de først blir spurt. Kanskje er det ikke så rart at for eksempel kvinner i forskning og industri misliker å bli presentert som kvinnelig oljeingeniør, eller kvinnelig professor, og ikke rett og slett som oljeingeniør eller professor?

Vår erfaring er likevel at de fleste kvinnelige akademikere (og det er heldigvis blitt flere av dem) ikke gjemmer seg på kontorene sine. Snarere lever de fleste svært så aktive faglige liv utenfor kontorets og universitetets vegger. Ikke minst så legges det ned en enorm jobb i de utallige styrer, komiteer og utvalg– og det gjerne på toppen av en allerede fullpakket arbeidsdag. Når det fortsatt bare er 24 prosent kvinnelige professorer å ta av (ved NTNU), så sier det seg selv at kvinnelige professorer opplever stor pågang om å ta ulike verv, internt som eksternt, og får mange forespørsler om å stille sin kompetanse tilgengelig i mange ulike fora. Våre kvinnelige kollegaer er gjennomgående særdeles taleføre, engasjerte og samfunnsinteresserte individer, så hvorfor skapes denne frustrasjonen blant journalister?

LES OGSÅ DEBATT: Denne mastodonten vil ødelegge Trondheim

Vi vet at journalistikken opererer etter andre kriterier og prinsipper enn akademisk forskningsformidling. Vi kan også forstå at journalister blir frustrert over å ikke få forskere i tale, eller over forskere som ikke ønsker å formidle forskningsresultater så raskt som journalisten ønsker. Det er en motsetning her, utvilsomt. Kanskje er det så at kvinnelige forskere i større grad bør gi etter for journalistikkens krav om kjapphet i svarene, mer skyting fra hofta, og bli flinkere til å blåse mer i konsekvensene?

Men, man kan også velge å snu litt på det. Vi vet også at journalistikkens prinsipper kan bidra til å skape misvisende «sannheter» og fordreid kunnskap. Et eksempel på dette er fra egen forskning om mediedekningen av klimaforskning i Norge. Den viste at journalistikkens prinsipp om å skulle gi «alle stemmer like mye vekt» bidro til at mange trodde at det var en reell kontrovers mellom forskere som mener klimaendringer er menneskeskapt, og de som mener det ikke er det. Som de fleste har fått med seg så utgjør den siste gruppen i virkeligheten en forsvinnende liten del av klimaforskere. Journalistikken er med andre ord med på å formatere og produsere kunnskapen i samfunnet. Det er videre verdt å merke seg at de kvinnelige forskerne som utløste frustrasjon nylig hos journalisten, ikke nødvendigvis avviste å uttale seg, men ba om mer tid. Tid journalisten som skulle rekke deadline ikke hadde. Så innimellom journalistenes frustrerte utbrudd kunne det kanskje også vært litt rom for ettertanke og refleksjon.

Det er derfor på sin plass å spørre om ikke forskningsjournalistikken også kunne vært formatert annerledes og mindre tabloid: for eksempel til å ha tålmodighet til å vente på bedre og riktigere svar. Kanskje kan enkelte akademikeres motstand mot å gi etter for journalistikkens behov tolkes som et krav om at kunnskapen i samfunnet i større grad forvaltes med integritet? Rom for forståelse og ikke bare frustrasjon når det gjelder kvinners deltakelse generelt i media, synes vi også er på sin plass.