Åpningstale til Oslo Kammermusikkfestival i Universitetets Aula.

Å si noe etter disse store ånder er ikke lett. Jeg nølte da også lenge før jeg sa ja, man kunne jo tro at jeg trodde jeg var noe. Jeg vil nødig komme i samme situasjon som maleren Bernhard Folkestad, som en gang ga ut en samling med epistler eller noe sånt, og som møtte Ludvig Karsten på gaten som straks sa: «Jeg ser du har gitt ut en bok Bernhard, kanskje det er der du har det?»

Musikken er da heller ikke den enkleste kunstart – jeg ville nesten si det absolutt motsatte – mangslungen med alle sine forskjellige karakterer – klassisk, moderne – de forskjellige, vidt forskjellige komponister osv. osv.

Men først og fremst har musikken det kjennetegn at den går rett inn i følelseslivet – direkte, utenom intellektet, kontrollen. Det er vel også derfor den er så godt likt av diktatorer for eksempel – suggesjon av massene og så videre, der kommer faktisk både malere og billedhuggere til kort.

Nå er det også festival i Trondheim: Derfor er det presse fra hele verden i Trondheim denne uka

Skjønt ikke helt. Den engelske maleren Francis Bacon – som har betydd svært meget i moderne kunst, ikke minst i Norge – snakker nemlig med begeistring om nettopp dette. Et selvportrett av Rembrandt i National Gallery i London, som etter hans mening meddeler seg direkte til tilskueren nettopp ved farge, form og komposisjon, men kanskje først og fremst rett og slett gjennom maling. Han mener dette er et særtrekk ved nettopp det bildet.

Og som allerede sagt, er det jo nettopp det som er musikkens karakteristika. Den går rett inn – forestillende eller ikke – uansett formspråk – rock eller Bach – den må absolutt ikke forklares for å oppleves.

Jeg har i hvert fall denne kunstopplevelse sterkest i musikken. Det måtte være et dikt av Claes Gill da kanskje – eller Guernica - eller muligens nettopp Bacon.

Opptatt av debatt? Les også: De 500 elevene på Sjetne skole er blitt brikker i et uverdig svarteperspill

På den annen side er musikk jo også håndverk og slik sett den absolutte motsetning til følelsenes hengivelse. Kunne man kanskje tro. Men akk, kunsten er full av paradokser og selv er jeg en hengiven dyrker av håndverk. Jeg tror i grunnen ikke det er mulig å lage noe skikkelig uten godt håndverk.

På den annen side er ikke godt håndverk nok – slett ikke. Man kan være mesterlig både teknisk og malerisk og musikalsk og alt mulig, men uten en indre motstand eller hengivelse blir det bare dekorasjon, i høyden. Oscar Wilde sa noe vesentlig, til og med om Swinburne, som av mange ble kalt en språkets mester. Men Wilde mente det var ikke Swinburne som mestret språket, men språket som mestret ham, i den forstand at han ble så veltalende at han ble uvirkelig eller overfladisk.

Disse to ting, transformeringen fra stoff til ånd – hadde jeg nær sagt – og håndverket slipper man å problematisere, de er problematiske nok i seg selv. En tredje ting som gjør kunst enda mer paradoksal, er hva tiden gjør med kunsten, også musikken, og hva musikken gjør med tiden. Hvordan kan det som er kitsch i dag bli kunst i morgen? Hvordan kan banaliteter bli rystende kunst også i musikken?

Mer debatt: Lærerne oppfordrer til vennegrupper, og den som våger å si imot blir sett rart på og skjelt ut

Det banale er forresten undervurdert i kunsten og tar derfor hevn nå ved å erobre større og større del av kunstfeltet. Et eksempel igjen fra bildende kunst. Elmgreen og Dragset har laget en slags homoseksuell variant av den lille havfrue utenfor Helsingør. Jeg tør påstå at denne skulptur ville blitt karakterisert som elendig billedhuggerkunst da jeg gikk på kunstakademiet i 50-åra. Allikevel er det ingen tvil om at dette nå er blitt et fint stykke skulptur. Jeg kan ikke forklare det, men det er det blitt også for meg. Men det er klart at der har noe med tiden å gjøre. Dette viser at vi selv også selvsagt er i tiden enten vi vil eller ikke, og forandres med den. Så Nerdrum hadde rett; kitsch ble kunst.

Men la meg til slutt atter vende meg mot solen hva håndverk angår. Da dette bildet, eller en eller annen versjon av det, ble laget i Kragerø, foregikk følgende scene: Lerretet legges på bakken – Munch står i midten et sted. En fisker fra Kragerø i utkanten. De holder en snor dyppet i maling mellom seg – tett ned ved lerretet og klask, den første lysstråle ligger der rett fra sentrum og ut.

Og et under er det jo faktisk – nå lyser den mot oss derfra. Og er ikke dette et temmelig vakkert uttrykk hva håndverk og kunst angår, så vet ikke jeg. Men å forstå banaliteters og håndverks forandring til kunst det kan jeg ikke. Men jeg kan åpne denne kammermusikkfestival, så vi enda en gang kan oppleve forandringen.

Hør våre kommentatorer og gjest Yngve Brox oppsummere årets valgkamp i podkasten OmAdressert

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter