Jeg er redd. Det er det jeg er. Jeg er redd, og har dårlig samvittighet. Jeg er også sur. Sur, frustrert og skuffet over alle som ikke bryr seg. De som ikke hører etter.
Kanskje har du allerede forstått hva dette handler om, siden du har hørt det så mange ganger før. Hvis du kjenner meg, var det kanskje klart allerede før du begynte å lese denne teksten, for det er nok så forutsigbart. Den handler om klima. Klima, natur og miljøkrisa vi er fast i.
Miljøpolitikk inspirert av de eldre
Jeg vet ikke om det er vits i å skrive mer nå, for du har jo hørt om det før. Jeg har ikke noe mer å si enn alle før meg, jeg har ikke noe ny forskning å vise til, en ny oppdagelse, jeg har bare masse følelser. Mange kjipe tanker og følelser. Det er det jeg vil prøve å overføre til deg nå, alt engasjementet mitt.
For jorden brenner, hver dag blir mange arter utryddet. Hver dag blir flere kvadratkilometer med natur hogget bort. Hver dag slipper vi ut tonnevis med plast i havet, og hver dag slipper vi ut veldig mye mer CO2 enn planeten vår tillater. Jeg tror vi lurer oss selv, tenker at det går over, tenker at det går bra. Noen ganger lager man seg bare et falskt bilde av at man er udødelig. Når skal vi skjønne at det er feil, at vi ødelegger oss selv for hver dag som går? Kanskje aldri. Kanskje vil vi ikke forstå det før det er for sent.
Vi er som en kokende frosk. Hvis man setter en frosk i vann, og øker temperaturen gradvis, skal den visst nok ikke merke det. Når det skjer så gradvis, vil den ikke merke at den bikker mot slutten av livet, før enden plutselig er der. Kanskje vil det skje med oss òg. For selv om mange tusenvis har streiket, selv om alle sier de bryr seg, så er det bare tomme ord. Man forstår ikke at den nye jakka fra den billigkjeden ikke gjør deg kulere, eller finere, den bare ødelegger deg — og menneskeheten — bit for bit.
Besteforeldre i farta!
Mennesket startet sannsynligvis likt som alle andre arter, som en amøbe, en liten skapning som ikke hadde noen egne tanker. Etter hvert som tida gikk, utviklet den seg, gjennom haugevis av forskjellige stadier, til vi har blitt til det vi er i dag. Mennesker. Homo sapiens. En art så underlegen fysisk, at vi har klart å bygge oss opp til en genial hjerne. En intelligent kule som har gjort oss til verdensherrer. Kanskje ble vår smarte datamaskin for mye for oss, den fikk oss til å lage maskiner, produkter, og ønsker som kanskje vil ødelegge oss selv en dag. Da er vi kanskje ikke så mye smartere enn en amøbe likevel.
Sånn, var det nok skremsel? Nok skrekkscenarioer? Nok dommedagsprofetier? Så vis meg det. Vis meg at du har forstått alvoret. Vis meg at du bryr deg.
Jeg har ikke noe glede av å gjøre deg redd, jeg vil ikke at du skal ha det vondt. Men jeg vil ikke at andre skal ha det vondt heller. Jeg ber deg bare vise litt medfølelse, litt empati og medmenneskelighet. Jeg forstår om du ikke vil høre på meg. For det er jo ikke noe godt med det, det er jo mye morsommere å bare lukke øynene, bare være den frosken. Å bare leve livet akkurat der du er, og ikke se så mye til andre eller fremtiden, jeg er enig i at det er mye lettere og mer behagelig. Du må forstå at jeg har også kjempelyst til å leve luksuslivet vi har mulighet til, enn så lenge. Det er fristende å ta fly overalt, dra på ferie mange ganger i året, shoppe klær for moro skyld, sette seg i bilen uansett hvor man skal, slippe fra seg søppelet der man står, men hva skal man si til framtidige generasjoner da? Hva skal du si til de vi etterlater dette kaoset til? At egoismen din bare tok overhånd?
Ikke opp til «noen» å løse globale kriser, men opp til «oss»
Men greit, jeg er femten år, og har vel ikke så mye jeg skulle sagt. Jeg er ikke professor, jeg har ikke veldig høy troverdighet. De som derimot har høy troverdighet, er forskere som jobber med dette hver dag. Jeg bare siterer de, og hvis man ikke skal høre på dem med årevis med utdanning, hvem kan man egentlig høre på da?
I tillegg, kan du ikke prøve å forstå meg? Forstå frykten min. Frykten for at framtiden min blir ødelagt, frykten for at andres framtid rett og slett blir visket bort. Det er derfor jeg vil du skal bry deg, fordi det er rett. Vi har sett nok bevis på at klimaendringer er ekte, at de har mange konsekvenser. Derfor mener jeg at man må bry seg, om man skal kunne leve med sin egen samvittighet.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe