Roald Arentz, gruppeleder i Trondheim Rødt, skriver et debattinnlegg i Adressa 14. oktober om fotball-VM for menn i Qatar. Som en fotballentusiast som har valgt å boikotte mesterskapet, vil jeg gjerne utdype hva det kan bety å la være å se på et TV-program.
Årets fotball-VM har blitt den nye pornoen
Arentz og undertegnede er enige i at Qatar aldri burde arrangert mesterskapet. Menneskerettighetssituasjonen i landet, særlig for kvinner og skeive, er særdeles dårlig. Et tusentalls fremmedarbeider har mistet livet i forbindelse med byggingen av stadioner og infrastruktur til VM. Enda mange flere arbeidere jobber i landet under tilnærmede slavekontrakter. Muligheten for å drive opposisjonell virksomhet er i praksis fraværende. Det eksisterer ingen reell pressefrihet, ei heller for utenlandske journalister som vil dekke mesterskapet. Så langt er altså jeg og Arentz enige.
Men så er spørsmålet: Hvordan skal vi forholde oss til et slikt mesterskap? Der har jeg og mange andre fotballentusiaster valgt en annen vei enn Arentz: Boikott. Slik jeg leser gruppelederen i Trondheim Rødt, er det særlig to årsaker til at han velger å ikke boikotte arrangementet. For det første har det lite å si hva en enkeltpersons boikott kan føre til. For det andre, tror Arentz at folk vil hevde at de boikotter, men likevel sitte klisteret til skjermen hjemme når ingen ser dem.
VM-sjefen: Qatar-kritikk kan være rasistisk
I det første har han selvsagt rett i at VM-arrangørene i Qatar i svært liten grad vil merke at en fyr i Trondheim ikke ser fotball-VM på fjernsynet. Slik er det med alle personlige boikotter. Hadde det bare vært meg, så hadde det ikke spilt noen rolle. Men de senere årene har vi sett gryende tegn til en bevegelse som vil ta et oppgjør med skyggesidene av moderne fotball; korrupte organisasjoner, undertrykkende regimer som bruker fotballen som markedsføringsverktøy, og pengegaloppen som omformer viktige samfunnsinstitusjoner i lokalmiljøer til globale underholdningsmaskiner.
Boikottbølgen man ser i forbindelse med fotball-VM er, etter mitt skjønn, det foreløpige høydepunktet i denne bevegelsen. Foreløpig står disse kreftene sterkest i Skandinavia og Tyskland, men også i andre store fotballand i Vest-Europa er det stadig flere som opponerer mot sportsvasking, korrupsjon og hyperkommersialiseringen av fotballen.
Reagerer på Qatar-avis: Hevder Klaveness «har snudd om VM»
Fotballpresident Lise Klaveness uttalte til VG før helgen at et eventuelt VM i 2030 til Saudi-Arabia vil kunne føre til at Fifa kollapser. «Vi tåler ikke et Qatar til», sa hun. Jeg nekter å tro at vi hadde kommet hit uten en grasrotbevegelse som satte foten ned og sa at vi vil boikotte VM.
Det vil nok helt sikkert finnes de som sier at de skal boikotte, men som faktisk sniker seg til å se en kamp eller to på fjernsynet. Det får så være. Men at det store flertallet av fotballidioter med selverklært boikott vil sitte under dynen 20. november med Qatar-Ecuador på skjermen og lyden lavt på, har jeg vanskelig for å tro på.
Så skal selvsagt alle dere som velger å se mesterskapet få lov til det, enten om det er hjemme (over eller under dynen) eller på Trondheims aller fineste fotballpub, Mellomveien. Selv så jeg nesten alle kampene fra VM i Russland i 2018. Jeg forstår dere! Men når dere ser kampene, så vil de aller fleste tenke bittelitt mer på menneskerettighetssituasjonen i Qatar. Og det tror jeg at vi boikottere er litt delaktig i.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe