Det skjedde i England for lenge siden. Jeg var lærer på et språkkurs der en sommer, og om kveldene lånte jeg en sykkel.

En kveld da jeg syklet hjemover, antakelig etter en tur på puben, sto politiet i veikanten. De vinket meg inn og ga meg stygge blikk.

Jeg fikk gjennomgå noe voldsomt. Hvorfor har du ikke lykt, spurte de med blikk som kunne drept. Som nordmenn flest har jeg respekt for politiet, uansett hvilket land jeg møter dem i. Jeg ble nesten litt skjelven.

– Eh, jeg kommer fra Norge, og jeg visste ikke at det var så viktig med lykt her i England, svarte jeg.

– Bruker dere ikke sykkellykt i Norge, spurte politiet. Siden dette skjedde for mange år siden, svarte jeg jo, men at vi ikke var så nøye på det. I dag ville jeg svart at de fleste bruker lykt, men at en god del også gir blaffen. De gir blaffen med fare for sin egen helse.

– We are not so strict about it, sa jeg til det engelske politiet. Nå mener jeg det er på tide å bli mye mer strict. For når jeg går eller sykler gatelangs mens førjulsvinteren er på sitt svarteste, oppdager jeg stadig syklister i siste liten. De er helt mørklagte og sneier nesten borti meg mens jeg går på fortauet eller over gangfeltet.

Jeg har brukt sykkellykt i mørket helt siden episoden i England. Ellers kunne jeg blitt alvorlig skadet. Det er riktignok bilistene, med 200 hestekrefter under panseret og to tonn metall rundt seg, som har det meste av ansvaret for ikke å skade andre. Men vi kan ikke ta sjansen på at de oppdager oss hvis vi går i ett med mørket.