Torvet i Trondheim er blitt moderne, men det er altfor formelt. For meg er det et ødeland. Det er alt annet enn intimt og tar ikke pusten fra noen.
Tilbakeblikk Adresseavisen: 17. mars 2018: I april starter byggingen av det nye og intime Torvet. I dag 29. august 2022. Hvem kan med hånden på hjertet stå på Torvet i Trondheim og si at det har blitt intimt? For meg ligner det på en steinørken med firkantede former og nonkommunikative spisser. Det finnes ikke spor av intimitet der.
Sommeren da Torvet leverte
21. august leste jeg en artikkel i Adresseavisen som jeg senere ble i tvil om, var det en artikkel eller reklame fra Trondheim kommune? En slags «note to self» for Mona Berger, Edith Lundebrekke og Aksel Tjora, et klapp på skulderen om at de selv hadde gjort en god jobb. Ingen kritiske røster. Ingen innvendinger om byens nye «intime» storstue.
Mona Berger er svært fornøyd med hvordan Torvet er blitt. Selvsagt må Mona Berger si at det har vært et godt prosjekt etter å ha brukt 400 millioner. Noe annet hadde vært krise. All ære til Edith Lundebrekke og den jobben hun har gjort. Hun sier at det fungerer etter å ha lagt mye stein i to farger, i et bestemt mønster som svært få ser.
Må det være så trist på Torvet?
Gulvet på Torvet er fint, men det er fremdeles bare et gulv og ikke nok attraksjon på et torg i Norges tredje største by. Jeg tviler på at Lundebrekke vil være uenig med meg i at det er noe som mangler oppå det fine gulvet. Det skulle vært et blikkfang, noe «breathtaking» som du ser med en gang du kommer dit.
Jada, la gamle Olav Tryggvason stå, og den vakre Torgkona er det også plass til, Men gi meg et par ting til som rager mer enn 30 cm over det fine steingulvet. Ingen besøkende kommer til Trondheim og legger merke til at det er et mønster på gulvet fra et trønderåkle med mindre de kommer flyvende inn med helikopter.
Michael Minervinis restauranter blir rent ned samme hvor de er, rett og slett fordi han er en god restauratør, men det har ingenting med det nye Torvet å gjøre. Eller hvordan steinene på gulvet er lagt, om de har to eller fire farger. Så er det Aksel Tjora som har reist over hele verden og har studert hvordan folk kommuniserer med hverandre på et torg. Jeg må nesten spørre, hvor har han vært? Den himmelske Freds Plass? Han har i hvertfall ikke vært på et sydende marked i Provence, Place Masséna eller Campo dei Fiori.
Martnan for første gang på nye Torvet. Slik blir det
Jeg skal ikke si at alt var bedre før og heller ikke påberope meg å være den som vet hvordan ting bør være. Men når noe først skal forandres for 400 millioner, så vil jeg gjerne at det skal forandres til noe som faktisk er bedre. Torget i en by skal være en sentral plass, et slags midte som sprer seg ut i andre bydeler. Sånn sett var det en god tanke at bussene gikk rundt Olav Trygvasson og derfra spredte seg rundt i byen. Den tanken forlot vi.
Men kanskje vi kan tenke at Torvet skal spre hygge, trivsel, nærvær og trøst ut til de som bor i byen? Torvet er blitt moderne, og jeg har ikke i mot rasjonalitet, men det er blitt altfor formelt. For meg er det et ødeland. Ingen opplyste trær i høstnatten, eller sitte i skyggen av, eller en blomst å lukte på. Det er ikke blitt et sted å få sitt første kyss på. Null kos.
Det utstråler slett ikke varme, mottakelse, eller inkludering. Ingen varme farger, buede former som kunne menneskeliggjort det hele. Det er ikke blitt et sted jeg ville vist frem til besøkende som et flott sted å være. I stedet er det åpent, vindfullt og ingen steder å søke ly. Det er en grå plass.
Jeg har vært så naiv at jeg har ønsket meg et inkluderende og fargerikt torg som gir tilgang til at innvandrere kan skape sin egen arbeidsplass og selge deilig duftende og fremmede retter, og at pensjonister som ennå kan bake tradisjonelle kaker, skulle få stå på Torvet og selge i en enkel bod. Nå mangler det frodighet fordi alt er så regulert. Jeg savner elementer av lys, lyd, lukt, vann, ild og tre. Hva med et vannspeil eller en fontene?
Arkitektpris og stryk til eksamen i universell utforming
I dag er det mye rigging for to timers underholdning. Flere dager med plast, metallstenger og presenninger slengt rundt. Det skulle stått ferdig med overbygde tak, strøm i bakken hvor man kunne stilt seg opp med et klaffebord og en enkel parasoll. Klare plasser til konserter, gatemusikanter, gjøglere, kunstnere, og bønder med frukt, fisk og kortreist mat.
Ved å lese Adresseavisen 25. august får jeg vite hva det koster å stå på Torvet og selge produkter. Da blir det enda mer avvisende både for meg som forbruker og som grunder. Prisen for 19 dager er 30 000 kroner pluss moms, så skal det betales strøm og parkering i tillegg. Og bor man utenbys, så må man leie bosted også for disse dagene. Dess høyere leiepriser, dess mindre og smalere blir aktiviteten.
Er ikke målet at alle slags mennesker skal møtes på Torvet, og at det ikke skal skilles mellom fattig og rik. Torvet er ikke blitt et vennlig sted, Jeg får ikke lyst til å sitte ned på steinhyllene. Jeg gleder meg til arkitektprofessor Fredrik Lund kommer med sine innspill på hva Torvet kunne ha vært.
I mens drømmer jeg om noe «amazing», noe som gjør oss fargerike og glade og livsbejaende. Et monument der alle vil bli fotografert foran sånn at Trondheim Torv blir et kjent sted. Bare for å være så vidløftig å nevne Squared i bydelen Hayes i San Francisco, eller for den del det skjeve tårn i Piza. Hva er galt med å tenke større enn at man må ha med forstørrelsesglass på Torvet for å finne kunsten?
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe