På tur ut fra et møte la en kollega arma over skuldra mi og sa «ja ja, hvordan går det?». Eller noe annet i den dur. Så ble det til en klem. Jeg ble glad. Skikkelig hyggelig var det. Jeg kunne ikke huske sist en kollega tok rundt meg. Når klemte jeg egentlig sist noen andre enn mine nærmeste? Ingen aning. Det skjer nesten ikke lenger.

Før klemte jeg folk jeg møtte både titt og ofte, men med korona forsvant det. Jeg vet av mange som nok er glade for det. Som synes det er tryggest å ha en ganske stor intimsone rundt seg. Typisk norsk. Og ganske kjipt. Klemming er ikke bare hyggelig, det er også bra for helsa. Da koronaen sto på som verst kunne ei jeg kjenner med sveitsiske aner fortelle at der gikk diskusjonen i hvor mange ganger det var ok å kysse folk på kinnet, nå som det var smitteverntiltak.

I Norge har vi ikke tydelige regler for når og hvordan det skal klemmes. Det kan jo føre til pinlige situasjoner. Jeg har tabba meg ut på det selv. Slengt meg rundt halsen på folk som viste seg å ikke synes det var naturlig. Det er jo på ett vis godt å slippe den flaue følelsen der, men har vi ikke endt opp med litt vel lite av det gode?

Da vi hadde strenge smitteverntiltak havnet jeg flere ganger i samtaler med folk som undret seg over om vi noen gang kom til å håndhilse igjen. Vi tok raskt tilbake det, men klemminga er borte. Nå er det på tide å komme i klem igjen!