I morgon, i morgon, men ikkje i dag. Slik tenkte jeg da jeg torsdag morgen leste at regjeringa har satt seg et nytt mål.
Nå vil de kutte klimagassutslippene med 55 prosent før 2030. Målet fram til nå har vært at Norge skal kutte med minst 50 prosent innen 2030, sammenliknet med nivået i 1990.
Da jeg leste nyheten, så jeg for meg noen linjer fra et dikt av Jacob Sande:
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,/trur eg./Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,/trur eg.
«Etter ein rangel», heter diktet. Ja, vi har vært på rangel i den rike del av verden. Forbruket vårt er mangedoblet de siste tiåra, og nå får vi svi. Temperaturen på kloden vil øke mye mer enn én og en halv grad, som er det tallet verdens land er enige om.
Om noen dager skal verdens land møtes igjen, i Egypt denne gangen, for å diskutere videre hva de skal gjøre i kampen for klimaet.
Kanskje de bør henge opp Sandes dikt i alle konferansesalene. Kanskje bør de også henge opp ordtaket om at veien til helvete er brulagt med gode hensikter. Og Peer Gynts utbrudd om å tenke det, ønske det, ville det med – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!
Det er fint å sette seg ambisiøse mål, men det er også temmelig enkelt. Viktigere – og vanskeligere – er det å sette i gang jobben med å nå dem. Faren er at det går som med hovedpersonen i Sandes dikt:
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst/at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,/trur eg.