Hva har Vigdis Hjorth og bloggende «jenter med trutmunn» til felles? Nesten ingenting.
Det er leit å høre at tidligere Høyre-topp Yngve Brox har fått overdose. Opplysningen kommer fram i kommentaren «Generasjon navle», der Brox forteller at han ser «folks privatliv», «kjendiser» og et «ekstremt behov for selveksponering» nesten hvor enn han snur seg i det offentlige rom.
Han ser det i Karl Ove Knausgårds selvransakende «Min kamp»-verk, som for ham er akkurat det samme som en episode av «Big Brother». Han ser det i Vigdis Hjorths dirrende roman «Arv og miljø», som han ikke har lest. Og han ser det i speilet: Brox har nemlig «et betydelig eksponeringsbehov selv», skriver han. «Hvorfor skulle jeg ellers, gjennom flere tiår, ha oppsøkt verv som medførte at jeg til stadighet var i ulike medier?»
Les også Terje Eidsvågs kommentar: I de beste og verste familier
Vel, kan det være at beveggrunnen var en annen? For eksempel at han trodde på Høyres politikk? Eller brant for å dytte samfunnet i en retning han mente var riktig? Det tror jeg – og antakelig vet han dette om seg selv. Men i sin tilstand av overdose, har han ikke krefter til å se det hos andre. De er alle personer «som mener privatlivet deres er mer enn god nok grunn til å gi dem oppmerksomhet og penger».
Derfor skriver Brox en lat kulturanalyse, uten å skille skitt fra kanel. «Det startet på mange måter med reality-TV», skriver han. Det er feil. Kunstnere har brukt sitt eget privatliv lenge før reality-TV ble et fenomen: Agnar Mykle skrev selvbiografisk på 50-tallet. Håkon Bleken malte sin far på likstrå i 1978. Tre Små Kineseres beste sang er «Faren min» fra 1992 og handler om faren til Ulf Risnes.
LES OGSÅ: Hun gjør meg smart
Likevel lar Brox seg provosere over at kritikerne hyllet Knausgårds «Min kamp» som en kunstnerisk seier, mens «de samme kritikerne har akkurat like mange fordommer» som han selv «mot reality-TV og tanketomme blogger». Basert på en overfladisk observasjon av at både Knausgård og enkelte hverdagsbloggere skriver om sitt eget liv i jeg-person, slutter han at de to fenomenene er helt like. Det er også feil.
Knausgård driver med kunst, mens «Mamma til Michelle» gjør det ikke. Er det her Brox’ kulturforståelse svikter? Kanskje har han bare samme forståelse som kulturminister Linda Hofstad Helleland, som i sommer skrev at «Tiden er forbi [da] noen skal fortelle hva som er god eller dårlig kultur, eller kultursmak». Mer eller mindre bevisst viderefører Brox resonnementet, som er relativistisk:
LES OGSÅ: Nå er det Vigdis som er dronningen
Bloggende «jenter med trutmunn» blir representanter for en akkurat like bra eller dårlig kultur som Vigdis Hjorth. Når hovedpersonen Bergljot i «Arv og miljø» tviler på seg selv, på sin historie, nesten går til grunne, reiser seg igjen, raser og gråter over 342 sider, må vi tillegge det akkurat samme verdi som når Ramsy roper «e det nokke knulling» på vei inn i Big Brother-huset.
Denne kulturforståelsen er tilgjort «folkelig», som om det er snobbete å påpeke at noe har høyere kunstnerisk verdi enn noe annet, eller at noe er kunst, mens andre ting er det ikke. Det snobbete er i virkeligheten det motsatte: Å avfeie noe som en øvelse i selveksponering eller et forsøk på å bli rik, uten å ha lest eller satt seg inn i det.
Hjorth er blitt hyllet for å skrive «med barnelitteraturens klarhet». Det betyr ikke at man må lese boka som et barn. Det selvbiografiske elementet er pikant og antakelig pirrende for noen, men det er ikke her bokas kraft ligger. Da Knausgård ble intervjuet om Agnar Mykle i Klassekampen for to år siden, sa han følgende:
- Det vesentlige er den følelsen av autentisitet som Mykle skapte, det sterke og akutte nærværet av et annet menneske, i en ekstremt gjenkjennelig, realistisk virkelighet.
Det samme kan sies om Hjorths «Arv og miljø». Men det vet jo ikke Yngve Brox, for han har ikke lest den. Likevel tror jeg dette er motgiften mot overdosen han skriver om: At han kanskje bør lese ei bok.
