Det er en hårfin grense mellom propaganda og alminnelig politisk informasjonsarbeid. Sylvi Listhaug har trådt over den.
Den 14. november i år publiserte innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug sin første sak på sitt eget bloggnettsted, sylvi-listhaug.com. Saken var personlig i karakter, hun fortalte at hun var gravid. Antageligvis opprettet hun dette nettstedet etter hun skjønte at det å si at Nicholas Wilkinson må «bli voksen» fra regjeringens nettsider var i drøyeste laget. Senere fulgte det opp noen flere, gjerne korte og delvis hyggelige saker som ga noe innsikt i Listhaugs eget liv. Så, litt før den 6. desember var det noen som skjønte at denne kanalen hadde større potensiale.
På nettsiden publiseres saken «Visste du at over 5.8 millioner afghanere har reist hjem til Afghanistan?», og er den første saken som er farlig nært, om ikke over grensen for hva jeg vil mene er propaganda. Propaganda er å anse som informasjon som er egnet til å villede, for å fremme en politisk sak. Desto mer propaganda-aktig blir det når vi husker at Listhaug er sittende innvandringsminister.
Det er naturligvis helt korrekt at 5.8 millioner afghanere har reist hjem til Afghanistan siden 2002, altså 14 år siden, og at dette kanskje ikke er noe man «hører om i debatten». Problemet er jo bare at dette blir helt villedende. Ser vi på rapporten fra FNs høykommisær for flyktninger finner vi raskt ut at det aldri har vært så få returer som de siste årene.
Fikk du med deg årets heteste debatter? Her er tre ord som får fart på samtalen i et kjedelig juleselskap.
Listhaug påstår videre at de fleste returer skjer «i all hovedsak frivillig», men dette harmonerer dårlig med rapporter fra bla. UNHCR, BBC og Reuters som viser at afghanere som har levd hele sine liv i Pakistan mister rettigheter og blir diskriminert av offentlige etater i Pakistan og til slutt tvunget over grensa. Igjen, selv om påstanden ikke er kategorisk gal, er den særdeles villedende. Når Listhaug så argumenterer med at det er viktig å dra tilbake til hjemlandet man har flyktet fra for å bygge det opp blir det mer misvisende, ettersom de nevnte sakene viser at flere forlater Afghanistan enn drar tilbake.
Hovedpoenget i kritikken til de som mener vi ikke burde returnere til Afghanistan er i all hovedsak at landet er mer farlig enn det har vært på lenge, og blir farligere. I et siste forsøk på å legitimere sin sak viser Listhaug til at Afghanistan «bare» er på andreplass over de stedene med høyest risiko for terror, mens Thailand, et «ønsket reisemål for mange nordmenn» er på tiendeplass. Som Doremus Schafer påpeker på Twitter er det vanskelig å se hvordan dette er relevant når andelen dødsofre i Afghanistan er 29 ganger så stor.
Alt i alt er innlegget særdeles villedende. Man får et inntrykk av at Afghanistan ikke er så verst likevel, og at mange andre land returnerer dit uten at dette vekker oppsikt. Realiteten er heller at det nesten bare er nabolandene Iran og Pakistan som returnerer, og at antallet returer har gått drastisk ned de siste 14 årene. Det er særdeles problematisk at en sittende innvandringsminister ønsker å skape et slikt feilaktig bilde av situasjonen.Les også kronikken: Uførereformen er en katastrofe for mange
Listhaug, og andre politikere må gjerne ha en egen blogg. Jeg forstår godt at enkelte politikere i Norge, der valgkamp i større grad er uavhengig av person, ønsker å dele fra sitt liv. Det skal de selvfølgelig ha lov til. De må også få lov til å ha sin egen blogg, og å skrive innlegg i den offentlige samtalen der, slik som blant annet høyres Heidi Nordby Lunde gjør med stor suksess. Problemet inntrer når de går over grensa for hva som blir propaganda, og når de ikke svarer på kritikk på sine innlegg. Et bloggnettsted er et (tilnærmet) ensidig forum, der Listhaug kan moderere kommentarer slik hun vil og dele akkurat den informasjonen hun vil. En kan neppe stole på at det vil bli lenket til andres blogginnlegg som svarer på hennes innlegg, og alt i alt vil leserne sjeldent få noe annen informasjon enn akkurat den Listhaug gir.
Uansett om man er enig eller uenig i Stortinget og Listhaugs innvandringspolitiske valg burde man forholde seg til realitetene. Når en statsråd bruker sin posisjon til å spre et misvisende budskap slik som dette, er det vanskelig å se det som noe annet enn propaganda.
Hør våre kommentatorer oppsummere kulturåret, det politiske året og se fremover mot valgåret 2017
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.