Vi som elsker Sverige har lite å glede oss over om dagen. Men vi har Håkan Hellström.
Svenske Håkan Hellström er den pussige, surtsyngende outsideren som på få år er blitt superstjerne. Som 42-åring når karrieren hans et nytt høydepunkt denne helgen. Både lørdag og søndag fyller han nemlig fotballarenaen Nya Ullevi i hjembyen Göteborg, til det som kanskje er den største nordiske kulturhendelsen i vår. Begge konsertene ble «slutsåld på nolltid», som det heter i svenske medier. 130 000 billetter på tre timer, ifølge arrangøren.
Dette skjer samtidig som folkhemmet knaker i sammenføyningene. Den svenske uskylden er tapt. I østerled finnes i dag bare parallellsamfunn, politisk korrekt fanatisme, no go-soner, rasister i Riksdagen og en gjennomgående følelse av at noe har gått galt, uten at man helt vet hva. I hvert fall virker dette å være inntrykket av Sverige sett med norske øyne. NRK blir jaget ut av svenske forsteder. Stadig flere advarer mot «svenske tilstander».
Det er riktig at Sverige står overfor store utfordringer. I 2015 tok landet imot det høyeste antall flyktninger per innbygger som noen gang er målt i et OECD-land. Dersom svenskene ikke har en solid, gjennomtenkt plan for hvordan bosetting og integrering skal foregå, er det grunn til bekymring. Det er også grunn til bekymring dersom innvandring er «forbudt å diskutere». Det vil føre til ytterligere polarisering av politikk og samfunn.
Samtidig er det lett å tegne bilder i svart-hvitt. Sveriges uskyld er tapt mange ganger de siste årene, skal man tro mediene. Hege Storhaug skrev det i 2010, og oppga en av grunnene til å være en svensk, «kulturell selvforakt». Flere skrev det i 2003, da utenriksminister Anna Lindh ble knivdrept. Eller da statsminister Olof Palme ble myrdet 17 år tidligere. Men denne måten å tenke om historie og samfunn på kan i seg selv være problematisk.
Den indikerer at en total omkalfatring har funnet sted. At det gamle er fordrevet av noe nytt, annerledes og farlig. Historien om utrygge parallellsamfunn i svenske forsteder, der «steinkasternes parlament» rår og islam er overordnet svensk lov, bygger antakelig på elementer av sannhet. Men en større reportasje i den norske nyhetsbloggen Filter Nyheter denne uken, viser at virkeligheten er mer nyansert.
Det er den ofte. Også når det kommer til svensk kultur, er det langt lettere å peke på lange, vedvarende linjer enn å identifisere definitive brudd. Selvforakten er vanskelig å spore. Artisten Håkan Hellström, som denne helgen gjør sine største konserter noensinne, kan fungere som et eksempel på dette. Aldri har han vært mer populær enn nå. Hva skjedde?
Ved debuten i år 2000 var Hellström en emosjonell villstyring, med låter breddfulle av store, ungdommelige «känslor», ofte manet fram av like deler eufori og tristesse. Han var en heimstaddikter, som fortalte historien om unge liv i svenske gater. Senere la han seg tettere mot en klassisk, svensk sangtradisjon. Musikken ble Evert Taube- og «folkpark»-inspirert, med akustiske gitarer, nikk til visesangeren Olle Adolphson og låttitler som «En midsommarnattsdröm».
I denne perioden redefinerte han på mange vis svensk populærkultur som mer av det samme. Romantikken blandet seg med nostalgi og sentimentalitet. Linjen bakover var tydelig, men musikken frisk - som om han helst ville synge klassikeren «Lyckliga gatan» med en ny melodi. Resultatet ble at publikummet vokste. Når han lørdag kveld går på scenen ved Nya Ullevi klokken 20, er det som en artist totalt omfavnet av medelsvensson.
På mange vis virker fenomenet Hellström helt avskåret fra politikk. Flere ganger har han uttalt at han ikke har peiling på sånt. Men han er ikke avskåret fra det svenske samfunnet, snarere tvert imot. Han er et samtidsfenomen. Det er også politikere fra Sverigedemokraterna med jernrør i hendene, slik tilfellet var i 2012. Eller guttegjenger med ikke-svensk bakgrunn som begår overgrep mot jenter på festival, som i fjor.
Men Hellström representerer noe sterkt menneskelig, som det er lett å tenke at folkhemmet trenger. Selv når tekstene hans er av den dystre sorten, som i hans kanskje fineste poplåt «Shelley»: «Ser hela stan sjunka. Som Titanic med alla ljusen tända».
Vi som elsker Sverige kan bare håpe at det ikke går troll i ord.