Rett før studiestart publiserte lærerstudent ved NTNU, Torger Larsen, en kronikk der han kritiserer utdanninga han tilbys ved Institutt for lærerutdanning, NTNU. Han mener utdanninga, som nå er blitt ei femårig masterutdanning, har for lite og for dårlig praksis, og at den er blitt for teoretisk med for mange undervisere som prioriterer egne forskningsfelt. Den siste uka har han fått svar fra ansatte og ledelse ved instituttet.

I svarinnlegga klappes han på skulderen for sitt engasjement. Han blir imidlertid i det videre fortalt hvorfor hans kritikk ikke treffer. Plassert på innsida av lærerutdanninga må jeg si at jeg kjenner meg mer igjen i Larsens kritikk enn det mine kollegaer og ledelsen ser ut til å gjøre.

Jeg har forståelse for at han opplever at det er «et tunnelsyn i undervisningen i retning masteroppgaven». For mye av det vi tilbyr studentene de siste årene av utdanninga, er retta inn mot siste semesters masteroppgave. Vi har tatt masteroppgava på det største alvor, ja, for alvorlig. Oppgaven er ment å være profesjonsforberedende, men har status som forskningsforberedende. Men lærerutdanninga har ikke blitt masterutdanning for å rekruttere forskningskompetente til egen sektor.

Omlegging til ei femårig masterutdanning førte til et akutt behov for forskningskompetanse. Institusjonene gikk til universitetenes vitenskapsfaglige miljø for å rekruttere. Her fant lærerutdanninga mange dyktige kollegaer, og de tar selvsagt i bruk egen forskningskompetanse i undervisninga. Med dette har imidlertid lærerutdanninga fått ei stor oppgave i fanget: Hvordan forholde seg til skole- og lærerutdanningsfagene på den ene sida og vitenskapsfagene på den andre? Hvordan lærerutdanninga forholder seg til disse oppgavene er med på å definere relasjonen mellom teori og praksis, eller mellom lærerutdanninga og profesjonen lærerutdanninga rekrutterer til.

Det er dette Larsen setter fingeren på. Lærerutdanninga har gått fra å legge vekt på didaktisk skolering til å satse på vitenskapelig teori- og metodeskolering. Lærerstudenten skal først og fremst lære å utvikle egen framtidige praksis. Hvordan denne praksisen skal se ut, har lærerutdanninga mindre mening om.

For meg er det forståelig at student Larsen er spent på om han kommer til å lykkes i læreryrket. Da fortjener han å bli møtt med noe mer enn noe så vagt som en idé om ei turnusordning à la nyutdanna leger må gjennom. Det virker verken gjennomtenkt eller realistisk.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.