Etter de siste dagers oppslag fra lege- og sykepleiekolleger ved St. Olav og legevakta, velger jeg å ikke sitte stille i båten lengre, og belyse saken fra mitt fagfelt også.

Jeg jobber som helsesekretær ved St. Olav, hvor mesteparten av jobben min består av administrativt arbeid, herunder ansvar for blant annet henvisninger og ventelister.

Etter pandemien har vi et stort etterslep og jobber kontinuerlig med å forsøke å tilby pasientene helsehjelp innen satt frist. Med de ressursene vi har, går dette med et nødskrik, og jeg er redd innføringen av Helseplattformen blir det som «bikker lasset».

Dette innebærer i min jobb at de minste i samfunnet, barna våre, ikke får den utredningen og oppfølgingen de har krav på, til rett tid.

Et av de viktigste kriteriene for å kunne utøve en god og effektiv jobb, er å bli grundig opplært i nytt IT-system. Jeg teller i dag fem uker til «go live» på kalenderen, og vi helsesekretærer er fortsatt ikke ferdig kurset. Vi er blitt fortalt at det er blitt store endringer i arbeidsflata vår etter utsettelsen i vår, og derunder er det et behov for en kursdag til. Denne datoen er for oss fortsatt uviss, og i mellomtiden forventes det at vi i en hektisk hverdag preget av underbemanning, skal drive med «egentrening».

Jeg er som mine kolleger redd for at dette til syvende og sist vil gå på bekostning av pasientsikkerheten, noe erfaringer så langt ved legevakta og Øya legesenter taler for.

Legevakta meldte denne uka etter fem måneders drift med systemet, om uforsvarlige tilstander, og Øya legesenter, som for øvrig er eneste fastlegekontor med løsningen per nå, meldte bekymring inn til Statsforvalteren etter en måneds drift i juni i år.

Retter vi blikket til våre naboland Finland og Danmark, som har tråkket løypa før oss med sine system «Apotti» og «Sundhedsplatformen» som er deres motstykke til Helseplattformen (levert av samme leverandør, amerikanske Epic) kan vi lese knusende rapporter om funksjonaliteten av systemet.

Nylig signerte 619 allmenn- og sykehusleger i Finland en klage på «Apotti», hvor de viser til at systemet truer pasientsikkerheten. Systemet har vært i bruk siden 2018, og fungerer fortsatt ikke tilstrekkelig.

Hvorfor velger man ikke å ta lærdom av dette, når det finnes flere gode alternativer, utviklet for det norske markedet? Og hva skal til for at man blir hørt, må liv gå tapt?

Etter forrige ukes uttalelse av helseminister Kjerkol, som sier at vi nå er ved «point of no return», skjønner man at fagfolka på «gulvet» ikke blir hørt, og at vi som samfunn dessverre er blitt for topptunge.

Resultatet? Ja, det gjenstår å se.