Vi er godt inne i den fjerde uken med streik i private barnehager. En streik som forbigås i stillhet utad, men som innenfor de berørte husstandenes fire vegger innebærer alt annet enn stillhet. Og la det ikke herske noen tvil; Vi som foreldre støtter de ansattes streikesak!

Stengte barnehager gjør at barna mister sitt dagtilbud. Noen få er heldige og har pensjonerte besteforeldre i nærheten, som gjør det mulig for foreldre å jobbe på dagtid. Flesteparten har imidlertid ikke denne muligheten. I beste fall må vi foreldre bruke timene etter barna har lagt seg for å komme delvis ajour med arbeidsoppgaver. I beste fall.

Og ja – pandemien bød på samme type utfordringer, med perioder med stengte skoler og barnehager. Da var det imidlertid utvidede rettigheter til omsorgspenger, som i alle fall sørget for at foreldrenes inntekt ikke bortfalt. I tillegg berørte pandemien hele samfunnet. Streiken vi nå står oppe i berører en «liten» gruppe, som i seg selv gjør situasjonen utfordrende. Samfunnet ruller videre, og de aller fleste berøres ikke i det hele tatt. Den eneste taperen i streiken er barna i de berørte private barnehagene, og oss som foreldre.

Den store vinneren synes å være barnehagene. Kommunesektorens Organisasjon (KS) har anbefalt kommunene å opprettholde tilskuddene til barnehagene under streiken. Vel vitende om at streikende ikke mottar lønn av arbeidsgiver, er regnestykket såpass enkelt at det nesten kan løses i samlingsstund. Barnehagene går i pluss, mens barna og oss foreldre går i minus.

Uten et insentiv til å avbryte streiken, tyder alt på at streiken vil vedvare. Tilskudd skal være et middel som til syvende og sist skal komme barna til gode. Under en streik har tilskuddet totalt motsatt effekt. Som foreldre ber vi derfor kommunene om nøye å vurdere muligheten for å redusere tilskudd. Uten andre reelle midler til å legge press på PBL, kan streiken bli lengre enn bristepunktet tåler.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe