Andrey Sorokin

Vi står midt i et informasjonskaos. Hvordan skal vi skille mellom faktabaserte nyheter og falske nyheter, sannhet fra løgn og informasjon fra propaganda?

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Falsk og manipulert informasjon kan være en sikkerhetsrisiko i et demokrati. Propaganda i form av nyheter som har blitt laget av, eller på vegne av politiske aktører for å påvirke offentligheten er ofte strategisk brukt av massemedier for å nå ut til publikum. Det er velkjent at myndigheter kontrollerer og sprer desinformasjon i autoritære regimer, men liberale demokratier er avhengig av mangfoldig tilgang til informasjon for å kunne ta opplyste valg og beslutninger.

Propaganda som fenomen har fått større interesse etter at Russland angrep Ukraina. I vår digitale tid er kritisk tenkning og faktasjekking nøkkelfaktorer til trygghet i det offentlige rom. For at det demokratiske samfunnet skal prestere på sitt beste må vi være kritiske til informasjonskildene våre.

Russlands invasjon skapte sterke reaksjoner blant mange russere, også i russiske miljø utenfor Russland. Ulike informasjonskilder skaper forvirring og ulikt syn på konflikten og invasjonen.

I april–mai gjennomførte jeg undersøkelser og intervjuet tolv personer til en prosjektoppgave i masterprogrammet «Kulturforståelse og etikk i sikkerhetsledelse». Personene var fra 32 til 62 år, har sin opprinnelse fra Russland og har bodd i Norge fra tre til 30 år. Geografisk er de spredt ut over landet, Troms og Finnmark, Trøndelag, Vestlandet og Viken. Jeg ønsket å snakke med den russiske befolkningen, som har dobbel identitet, det gir dem bedre forutsetninger for å forstå hvordan propaganda virker enn for nordmenn som ikke har opplevd propaganda selv.

Den russiske befolkningen i Norge i utgjør i 22 895 innbyggere ifølge Statistisk sentralbyrå. I løpet av de siste 30 årene har Russland og Norge hatt et tett samarbeid mellom norske og russiske kunnskapsinstitusjoner i nord innenfor kultur, fiskeri, miljø og folk-til-folk. Diplomati, dialog og tillit har vært en del av hverdagen i forholdet mellom de to land, særlig i Barentsregionen.

I min undersøkelse stilte jeg spørsmålet: «Kan tillit til propaganda innebære en sikkerhetsrisiko for den demokratiske offentligheten i Norge?». Jeg ønsket å finne ut mer om norsk-russeres syn på Ukraina-krigen er et produkt av propaganda, hvordan russiske myndigheter har brukt propaganda som et virkemiddel, hvilke propagandamyter synes å være vanlige blant norsk-russere og hva de «pakker inn i bomull» når de tror på propaganda.

Propagandaens mål er ikke nødvendigvis å få russerne til å tro på alt de hører, men å få dem til å tvile på alt. Dersom man ikke tror på noen ting, eller ikke kan vite, er tanken at man slutter å bry seg. Dette fører til apati og kynisme som skaper grunnlag for finne trygghet i å ha en sterk leder.

Mange omtaler informasjonens rolle i moderne krigføring som en «egen slagmark».

Min undersøkelse viser at norsk-russeres tillit til propaganda hovedsakelig kan forklares med gamle tankemønstre, begrensede språkkunnskaper, dårlig integrering og mangel på kritisk tenkning. En lengsel til Sovjetunionen og håp om en ny storhet i Russland. Undersøkelsen viser også at norsk-russere er delvis eller indirekte påvirket av propaganda. Flertallet tror ikke på propagandamytene, men de har en sterk tvil til all informasjon. Når folk blir villedet eller ikke vet sannheten – oppnår propagandaen sine mål. Kyniske borgere, og en tilstand av kollektiv vrangforestilling, kan utgjøre en sikkerhetsrisiko i den demokratiske og digitale offentligheten.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!