Demokrati er på mange måter en fin styreform, så lenge man ikke lar folket blande seg for mye opp i styringen.

Det ruller en sang over landet, og det er den gode, gamle slageren fra 1994: «Vi sei nei, nei, nei. Åpne grenser, åpen port, men vi gir’kje nøklan bort». Med et sukk registrerer den store kommunereformator at han må i gang med samme tungvinte strategi som alltid må brukes når noen har vært dumme nok til å spørre folket: Morske seg til i røsten og gjøre det helt klart at den som vil sentralisere simpelthen ikke kan ta nei for et svar.

LES OGSPÅ SIGNERT: Norske redaktører er dårlig merket

115 kommuner har arrangert folkeavstemning om sammenslåing. I 75 av dem har flertallet sagt nei. Mønsteret er tydelig: De store kommunene vil gjerne bli enda større, de små motsetter seg å bli utkant – de vet godt hva som da skjer med skolen, helsestasjonen og andre tjenester det er fint å ha i nærheten.

Komiske Ali ville vært stolt av Jan Tore Sanner denne våren. Han ville nikket anerkjennende til påstanden om at reformen er på skinner, og at det selvsagt ikke er noe nederlag at rundt 100 kommuner allerede har slått fast at de står over hele sammenslåingen.

Men i motsetning til Saddam Husseins informasjonsminister har Sanner sitt arsenal intakt – og han kommer til å bruke det. Da det ble klart at også den tredje supermandagen endte med et rungende nei fra landsende til landsende, ville kommunalministeren ikke snakke med NRK. Han var på reise, ble det sagt, og det åpenbart til et sted uten mobildekning. I stedet ble statssekretær Paul Chaffey dyttet foran mikrofonen. Der fremførte han et fremragende lite stykke maktarroganse. Han gjorde det helt uten manus, siden teksten er kjent fra flere tidligere framføringer, både norske og internasjonale.

LES OGSÅ OMDAL: VG ba om bråk, og fikk det

I kortform sa Chaffey at folkeavstemningene ikke betyr noe. Enten fordi svarene spriker, altså at de store sa ja og de små nei, eller fordi valgdeltakelsen var for lav. Riktignok var den gjennomgående lavest i ja-kommunene, men ettersom de svarte rett er dette av underordnet betydning.

«Det er viktig at vi har intensjonsavtalene. Det er det som danner grunnlaget når politikerne skal ta stilling til den fremtidige kommunen», sa Chaffey. Med andre ord: Det er spørsmålet folk fikk seg forelagt som teller, ikke svaret de ga.

Slik er det jo. Da flertallet i 1972 trumfet politikernes ønsker om å gjøre Norge til en del av det europeiske markedet, fikk det klare nei bare oppsettende virkning. I 1994 var det klart for omkamp.

Slik gikk det også da danskene i 1992 sa nei til Maastricht-traktaten. De måtte stemme om igjen i 1993, og sa ja etter å ha fått unntak fra viktige deler av avtalen, et knefall for plebeierne som ennå er til stor irritasjon i Brussel. Da irene sa nei til Nice-traktaten i 2001, ble den dårlige valgdeltakelsen brukt som argument for å tvinge dem til å stemme om igjen. Det gjorde de i 2002, og sa ja. Også da deltok under halvparten av velgerne, men siden de svarte rett, var deltakelsen god nok.

LES OGSÅ OMDAL: Enhver idiot kan skrive fort og galt

Da de sta irene i 2008 også sa nei til Lisboa-traktaten, måtte de nok en gang tvinges til å stemme riktig. Det gjorde de i 2009, etter å ha fått lov til å være sære blant annet i abortspørsmålet.

25. juni i fjor sa 61 prosent av grekerne «oxi!» – nei! – til EU og IMFs siste innstrammingspakke. 13. juli ble den greske regjeringen tvunget til å akseptere en verre løsning. Sier britene nei til EU-medlemskap om snaue tre uker, vil de nok få en ny sjanse til å svare rett, men først etter å ha blitt skremt skikkelig.

Sande kommune i Vestfold sa nei til sammenslåing i fjor høst. De skal ha ny folkeavstemning 16. juni. I mellomtiden har regjeringen truet med å redusere inntektene, og store Drammen har truet med å ta fra sandesokningene drikkevannet, alt beskrevet i en strålende og skremmende reportasje i Klassekampen sist lørdag.

Slik har systemet med folkeavstemninger virket; som en skralle, en pipenøkkel som bare kan brukes til å stramme, aldri til å løse opp. Bare ja er gyldig svar. Hadde det blitt ja-flertall i de 47 kommunene som stemte sist mandag, ville Jan Tore Sanner selv ringt til NRK for å lovprise lokaldemokratiet og den folkelige deltakelsen.

Når de styrende ikke har tid eller lyst til å spørre folket flere ganger, går de bare utenom nei-resultatet. Etter at vi sa nei også i 1994, fikk vi EØS-avtalen, som for alle praktiske formål har gjort oss til EU-medlem uten stemmerett. Når EU nå innfører et mektig finanstilsyn som Grunnloven ikke tillater oss å adlyde, siden Stortinget ikke kan overføre myndighet til en organisasjon vi ikke er medlem av, blir løsningen at ESA kopierer alle vedtak i tilsynet. ESA er vi jo en del av på grunn av EØS-avtalen, som vi aldri fikk stemme over.

LES OGSÅ OMDAL: Hvem styrer den førerløse bilen

Her har EU-tilhengerne, som fortsatt er i flertall på Stortinget til tross for at de er en utrydningstruet art i landet for øvrig, funnet nok en snedig vei rundt folkets doble nei fra 1972 og 1994.

Sanner gjør noe liknende. I oppdragsbrevet som han for to år siden sendte de 19 fylkesmennene, står det at de skal «vurdere helheten i regionen» og sjekke om kommunene har fattet vedtak som «er i tråd med hovedmålene i reformen». Oppdraget er altså å sjekke om kommunene har svart rett, og overkjøre dem hvis de ikke har gjort det. Fylkesmann Helen Bjørnøy i Buskerud gadd ikke engang vente. Hun slo like godt de 21 kommunene sammen til seks, eventuelt ni, før velgerne hadde fått tid til å fatte feilaktige vedtak, basert på deres manglende evne til å skjønne sitt eget beste.

Neste gang vi skal feire folkestyret, kan vi vel nøye oss med en regjeringsmiddag der fylkesmennene blir invitert. Det blir både billigere og ærligere.

Følg på twitter.com/svelle