Æresborger og hederspris, hva er vel det? De virkelige heltene står på sokkel!
Trondheim skal slutte med æresborgere og isteden dele ut hederspriser. Kanskje ikke det viktigste eller mest presserende politiske vedtaket i byen, men det inspirerer til å reflektere over hvem byen har valgt å hedre. Enklest er det å få en vei oppkalt etter seg, mange hundre gater og veier har navn etter politikere, kunstnere og ulike foregangsmenn og -kvinner. I senere år er det blitt vanlig at skoler og andre institusjoner blir oppkalt etter personer.
Avskaffet æresborgerordningen
Øverst på rangstigen er du likevel om du får en statue, sentralt plassert i byen. Et æresborgerskap kan bli glemt, men plasseres du på sokkel, står du der ganske lenge, du blir en del av bybildet, fortjent eller ikke.
Hvem er det Trondheim har valgt å hedre på denne måten? Fire konger, tre sjøhelter, to rike velgjørere, en byplanlegger, en statsminister, en avisredaktør, en skøyteløper og en fiolinist. Alle er menn.Kongene er: Olav Tryggvason (Torget), kong Sverre (Ilaparken), kong Haakon VII (ved Waisenhuset), kong Olav V (Stiftsgårdsparken). Sjøheltene: Tordenskiold (byens eldste statue, ved Vår Frue kirke), Leiv Eiriksson (ved Pirsenteret) og "Den siste viking" (ved Ravnkloa). De andre: E.C. Dahl (E.C.Dahl-parken), Thomas Angell (Bispegata), Johan Nygaardsvold (på Lilletorget), Knut Olai Thornæs (Møllenberg), Hjalmar Andersen (ved Mercursenteret) og Arve Tellefsen (utenfor Frimurerlogen).
Det er påfallende, men ikke overraskende, at så å si ingen navngitte kvinner er blant de personene Trondheim har funnet verdig til en statue. Det betyr ikke at kvinnene er fraværende, slett ikke, men de er anonyme – og ofte nakne. Hele åtte av dem er uten klær, og flere er sammen med et lite barn. I tillegg har vi Tone Thiis Schjetnes hverdagsportretter «Go`dagen», inspirert av en kone som ofte var å se på Torget, og «Kona ved vannposten» i gårdsrommet på den gamle Døveskolen.
På Nordre står byens kanskje mest omdiskuterte kvinneskulptur, «Studenten i den gamle stad». Nils Aas har modellert en mannlig student som bærer en sprellende kvinne i sine sterke armer. Diskriminerende eller bare et uskyldig uttrykk for ungdommelig livsglede? Uansett må man kunne si at den føyer seg godt inn i et mønster.
Ett viktig unntak finnes: Skulpturen av Cissi Klein på benken på Museumsplass av Tone Ek og Tore Bjørn Skjølsvik. Den jødiske 13-åringen som ble sendt i konsentrasjonsleir, er den eneste kvinnestatuen som viser en navngitt person som har levd. Samtidig også den mest gripende av alle byens skulpturer.
At få kvinner som har levd, er plassert på sokkel, er ikke så merkelig. Fram til vår tid var det stort sett menn som hadde de viktige posisjonene. Kanskje er det ikke så mye å trakte etter heller. Å bli hogd i stein eller støpt i bronse forbindes gjerne med en gammeldags dyrkelse av konger og krigere og andre pompøse menn.
Da er det nettopp de anonyme skikkelsene som representerer noe mer enn seg selv, som blir motstykket. Cissi Klein er både person og symbol. Andre eksempler er Kristofer Leirdals krigsseilermonument ved Sjøfartsmuseet, «Den siste viking» (Nils Aas) ved Ravnkloa og «Pilegrim» (Mattias Härenstam), kvinnen med trillekofferten i den nye parken Tiller Øst.
Mest ruvende er Olav Tryggvason-statuen fra 1921 på Torget. Delvis i lys av kunstneren Wilhelm Rasmussens NS-tilknytning, har det kommet forslag om å fjerne det 18 meter høye monumentet, et forslag som ikke overraskende falt på steingrunn. Statuen er for lengst blitt et av byens mest ikoniske kjennemerker og lar seg neppe rikke.
Hva er gjevest, æresborger eller statue? Bare to personer har oppnådd begge deler. Hjalmar Andersen og Arve Tellefsen står på hver sin side av Kongens gate. Begge statuene er betalt av kjøpmann Trond Lykke og laget av Per Ung.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Flytt deg, Hjallis, du står i veien for sola!
I pakt med byens kvinneskulpturpolitikk, har ikke den tredje æresborgeren, Liv Ullmann, fått noen statue. Det nærmeste hun kommer er Leirdals «An-Magritt og Hovistuten» ved Ilen kirke. Som kjent spilte Liv Ullmann tittelrollen i filmen om Falkbergets An-Magritt. Siden skulpturen ble laget to år før filmen, er det neppe noen forbindelse. Enda mindre sannsynlig er det at Liv Ullmann feller tårer over ikke å ha havnet på sokkel i hjembyen.
Arve Tellefsen er den eneste «hedersstatuen» byen har fått etter årtusenskiftet. Samtidig har det vært en enorm satsing på andre kunstverk i offentlige rom. Statuer av store menn er gått av moten. Kanskje er det like greit, med ett forbehold: Hvordan skal ettertiden huske hvem fortiden mente var viktige personer? Den digitale statue har ennå ikke slått gjennom - men på nett er nakne kvinner er fortsatt populært.
Kilde: Skulpturguiden av Anne Grønli og Grethe Britt Fredriksen, Tapir Akademisk Forlag 2001.