Vi har påført kloden febertilstand. Politikerne vet hva medisinen heter, men den koster for mye å bruke.

Nå som applausen og euforien har lagt seg etter klimamøtet i Paris, ser vi at dette var startskuddet for tidenes maratonløp. For å vinne det viktigste kappløpet av alle må jordens befolkning sette verdensrekord. Foreløpig dilter vi av garde i komfortabelt tempo. Når vi passerer første mellomtid om tre år, vil vi oppdage at vi ligger langt bak skjema.

Målet er å stanse oppvarmingen på 2,0 grader, men Paris-møtet styrer mot 2,7 til 3,6 grader. Langt fra ambisiøst nok hvis «tipping point», eller vendepunktet, er på 1,7. Da skyter oppvarmingen fart og kommer ut av menneskelig kontroll. Allerede i år når vi trolig én grad oppvarming. Til og med jeg skjønner at de begynner å haste.

Tempo! Vi trenger mer fart på det grønne skiftet, flere vedtak som svir, bedre teknologi, modigere politikere, grønne bevegelser. Vi trenger tunge avgifter på kull og fossilt brennstoff. Vi trenger det nå!

Men hva skjer? Jo, fossiltenkerne blant oss ruster seg til kamp mot utviklingen. De står hardt på at de vil bore etter olje i nord. I Australia åpner de enorme nye kullgruver for å skipe 330 millioner tonn kull i året til India og Kina. Amerikanerne vil bore etter olje under isen på Alaskas nordspiss. I Brasil er Petrobras, verdens mest gjeldstyngde selskap, desperat etter å utnytte de enorme oljefeltene 30 mil utenfor kysten, under tykke saltlag på mange tusen meters dyp. Hvem snakket om å stanse utvinningen av fossilt brennstoff?

Klimavennlige argumenter biter ikke på disse industrilederne. Det eneste argumentet de forstår er de som går på økonomi. Subsidiene til fossilt brennstoff må bort. Prisen på karbon må opp slik at kraften fra sol og vind blir konkurransedyktig. Selv om det skaper angst hos finansministeren vår, er det en god nyhet for kloden hver gang oljeprisen faller en dollar.

Paris-møtet var bra på mange vis. Vi ser at det er en tydelig bevissthet rundt miljøproblematikken i fattige så vel som rike land. Og det ligger gode intensjoner i avtalen. Men det er lite som forplikter og ingen som kontrollerer tiltakene. Tør vi stole på at vedtakene blir fulgt opp?

Mennesket er slik skapt at vi er mer opptatt av dagen i dag enn morgendagen, for ikke å snakke om det som ligger generasjoner foran oss. Hvor lenge tør vi gamble med fremtiden og håpe det går bra til slutt?

Mange forskerne tror vippepunktet for klodens oppvarming ligger på 1,7 grader. Kommer vi over det punktet akselererer oppvarmingen og kommer ut av kontroll. Frister det å være med på det eksperimentet? Nei takk! Jeg vil ikke se hva konsekvensene er når tundraen smelter og metangassen tyter ut. Jeg vil ikke se hva som skjer når snøen og isen forsvinner i nordområdene og blankskurt fjell fanger opp varmen fra sola. Jeg blir skremt av tanken på å sitte på et løpsk tog som raser mot stupet.

Det står ikke på evnen til å løse problemet, men viljen. Vi gambler på en dødsspiral på ytterskjær med fremtiden som innsats.

Vi har så lett for å skyve slike problemer fra oss. Dette får myndighetene ordne opp i. Lille meg betyr ikke noe i det store bildet. Men hvis alle tenker motsatt og gjør sitt, så monner det faktisk.

Personlig håper jeg å slippe stemplet som miljøsvin, men jeg kan slett ikke påberope meg ren samvittighet. På plussiden kan jeg krysse av for elbil, buss og sykkel til jobb, jeg kildesortere avfall, bruker sparedusj og sløser ikke med varmtvann, jeg fyrer med ved og driver ikke oppussing i utid. Kjøkkeninnredningen i furu var utdatert for 20 år siden. Jeg bruker kaffetrakter, ikke kapselmaskin og jeg prøver å unngå å kaste mat selv om datostemplingen går ut.

Nedsiden lar seg ikke skjule. Jeg spiser for mye rødt kjøtt og for lite grønnsaker, jeg kjøper for mange dingser jeg ikke trenger, jeg flyr på ferie opp til flere ganger i året, jeg kaster fremfor å gi bort, jeg kunne kjøpt mer kortreist og økologisk mat. Det er sikkert mye mer jeg kan bli bedre på. Hvis alle mennesker på kloden avsetter like stort karbonavtrykk som jeg gjør, så er jeg redd det bærer lukt til helvete.

Det som monner mer enn god vilje er reguleringer gjennom pris. Jeg innser at prisen på bensin og diesel må opp, kjøtt må bli mye dyrere blant mye annet. Vi må tvinges til å tenke gjennom forbruket vårt ved å kjøpe mindre og betale mer. I fremtiden vil dagens krangel om 88 kroners flyseteavgift fortone seg fullstendig latterlig.

Den beste gaven hver generasjon kan gi er å overlate kloden i bedre befatning enn de overtok den. Min har mye å gå på.