Trøndersk vinteridrett står midt oppe i en gullalder uten sidestykke. På nasjonsstatistikken ville Trøndelag hatt en fremskutt plass, foran Russland, Østerrike, Sverige og Finland. Jeg undres bare om vi klarer å ta inn over oss at vår region med 400 000 innbyggere produsere like mye gull som skinasjoner med fem, ti og 150 millioner innbyggere.
Trøndelag har tatt fem individuelle gull, to sølv og to bronse. I tillegg har våre utøvere vært med på lagmedaljene – i flere tilfeller med avgjørende bidrag. Trønderlag har sin andel i 14 av de 23 medaljene.
Itj'nå å skjemmes av, som det heter med trøndersk understatement.
Etter noen målestokker var nok OL i 1952, da Trøndelag var nest beste "nasjon", enda bedre. Siden den tid har det gått inflasjon i øvelser som vi ikke har anlegg og forutsetninger for. Men de tradisjonelle skiidrettene står like sterkt som noensinne.
Jeg vet ikke hvor mange historiske lister jeg har sett Marit Bjørgens navn på de siste dagene. Hun dro til OL med et stort spørsmålstegn og kom hjem som kvinnen med flest medaljer. Hun var fryktelig nær det fjerde gullet også, men det spiller mindre rolle. Trøndersk idretts gromjente serverte oss glansbilder til evighetens minnebok.
Hvis det Marit Bjørgen gjorde var ufattelig, så vet jeg ikke hva jeg skal si om Emil Hegle Svendsen. Han ladet opp med en ukes feberrus, stablet seg på beina og tok grovt for seg av medaljefatet. Fysisk sett var han ikke i helt i slag, men Emil har et unikt konkurranseinstinkt. Nå er Super-Svendsen den største skiskytteren i dette OL og den reelle skiskytterkongen, selv om kronen vil sitte på hodet til Ole Einar Bjørndalen en stund til.
Jeg kunne skrevet mye om hvor stor Petter Northug kunne blitt i dette mesterskapet om skiene var like bra som mannen oppå dem fra starten av. En ny tur i kjelleren gjorde ham til femmilsmester både i VM og OL i en alder av 24! I går skrev Mosviks store sønn seg inn i rekken av norske skikonger. For en mann!
Tora Berger har jeg hatt klokkertro på, og hun levde opp til forventningene etter at hun fikk ristet av seg debutnervene. Tora hadde fortjent en medalje til, men den som vinner langdistansen i skiskyting kan være stolt herfra til evigheten.
Om vi hylte av glede for denne kvartetten, så kunne jeg grått med Magnus Moan i skuffelsen over de forspilte sjansene. Moan har lov til å være skuffet, bitter, forbannet og alt som hører til. I en omgang fikk han gode forhold og leverte et utmerket hopp. Til liten eller ingen nytte i lagkonkurransen. I de to individuelle var han sjanseløs. Det er vanskelig å finne trøst i at det "bare" er fire år til neste gang.
Nå skal våre idrettsledere få suge på karamellen noen dager, før de retter blikket fremover. Det som var godt nok denne gang holder ikke ved neste anledning. Vi har mye å jobbe. Det er bare å starte med å skaffe snøgaranti i Granåsen fra 1. november. Smi mens gullet er varmt!
OL åpnet øynene våre for de nye idrettene. Gi ungdommene de anleggene de ønsker seg. En utfordring for Oppdal, Vassfjellet og Meråker?
Kanskje vi skal gi ideen om et OL-samarbeid med Sverige en sjanse. Våre anlegg og kompetanse på nordiske grener og svenskenes søkeransennitet er en god match. Det vil gi et løft på anlegg og talentutvikling.
Den regionen i verden som har størst tetthet av olympiske mestere fortjener faktisk et OL.
kjetil.krokseter@adresseavisen.no
