Blekens årets trønder

- Hyggelig, sier Håkon Bleken, som imidlertid kan dy seg for den oppmerksomhet kåringen til Årets trønder medfører. - Kan dere ikke ta det under «Kunngjøringer», spør han pent, på tampen av et hektisk arbeidsår.

Saken oppdateres.

MEN han må naturligvis til pers, svare på spørsmål og stille seg opp for ny fotografering. - Skjønt, kan du ikke denne gang ta bilde av det i stedet?

«Det» er kunstnerens hode, nettopp støpt i bronse etter Nils Aas' uhyre velformede gipsmodell. Kunstverket har fått plass på Blekens arbeidsbord og lyder alt navnet «Høvvet».

- Er det ikke fantastisk hvordan han får det til. Tenk det, vi drakk kaffe sammen hjemme hos ham på Ekely. Så var jeg der en gang etterpå. Da satt vi ved høvelbenken og pratet. Til slutt sa han at han måtte tegne litt. Ved neste besøk sto «jeg» der, lys levende, sier Bleken, følger linjene i bronseansiktet med fingerspissene og spør igjen, litt unødvendig, «er det ikke fint?».

Et nytt rekordår

Bronsehodet vil få en sentral plass på utstillingen som Håkon Bleken åpner 11. januar, to dager etter sin 75-årsdag. Det er ikke noe livsverk han presenterer, som det kanskje forventes ved en så vidt knirkende alder, derimot nye bilder, hvorav de aller fleste er malt i 2003. - Jeg tror jeg kan si at det har vært mitt mest produktive år noensinne. Det er vel bare det året jeg malte Festspillutstillingen, som kan måle seg. Travelt, men ikke mer enn at man greier det, heldigvis, sier han og gir Årets trønder-juryen enda et argument til å forsvare sin avgjørelse. Blekens nye rekordår må være vel verdt en belønning.



- Selvsagt er det hyggelig å få en slik pris. Men folk må ikke bli drittlei av meg heller. Det viktigste for meg nå er den utstillingen jeg skal åpne om en drøy uke. Da tenker jeg lite på det jeg har gjort før. Men hvis arbeidet mitt har betydd noe for byen, og at denne kåringen er et uttrykk for det, er det en glede for meg. Hvem har forresten fått den før? spør Bleken.

Så triller samtalen uvegerlig over på fotball, der kunstneren må regnes som en trofast, sann amatør, totalt avholdende når det gjelder tribunebesøk. Men 2003 var et merkeår også i så måte, forteller han. - Jeg var faktisk for aller første gang på Lerkendal - ja, ikke på kamp, men det var et arrangement som hadde med vin å gjøre. Der avslørte jeg at jeg aldri hadde vært på banen før, og jeg ble nærmest sett på som en attrak-sjon resten av kvelden. Men jeg er altså ikke uinteressert hverken i Rosenborg eller fotball generelt. Tvert imot; jeg ser en god del fotball på TV, sier Bleken, som altså er nummer to i rekken av Årets trønder, etter en annen høvding på den brede kulturfronten, Nils Arne Eggen.

For en kunstner er hodet viktig - som Nils Aas nettopp har tydeliggjort - men det finnes en kropp nedenfor. Den tenker Bleken også på. - Formen er blitt mye bedre etter at jeg sluttet å røyke for ett år siden. Det er også noe som gjør 2003 til et viktig år for meg. Nå har jeg større glede av å gå tur, slår han fast, glad over at fire års forsøk på å slutte endelig lyktes.

Høydepunkter

Når han tenker etter, har året vært mer enn bare arbeid. Utstillinger i Odense, på Stiklestad, Straumen og i Trondheim, utsmykning av Spjelkavik kirke og Høgskolen i Molde, samt siste hånd på verket i Innset kirke. Dessuten, mye maling hjemme, grafikk i Oslo. Høydepunkter har han opplevd både lokalt og ute. - Riktignok er jeg ikke lenger så glad i å reise. Men det er hver gang like storartet å komme til Venezia. Der var Sissel og jeg også i år og opplevde igjen den storslåtte bygningen Scuola Grande di San Rocco, Virocchios rytterstatue av Colleoni og mye annet fantastisk fra renessansen og barokken. Samtidig var den siste utstillingen på Nils Aas Kunstverksted også meget flott, med møbler laget av Nils' bestefar, far og onkel, et nydelig og like imponerende håndverk som det jeg ble betatt av i Italia, sier Bleken, snart på hjemmebane igjen etter en tur ute i verden. Og det er i det spennet han står. - Det er ingen motsetning i det å være europeisk orientert og samtidig være rotbundet et sted. En er ikke nødvendigvis heimføding om man er bosatt i Trondheim. Her har vi gode museer og domkirken, et rikt musikk- og kulturliv. En dag som dette er det i hvert fall vanskelig å beklage at man befinner seg i denne byen, sier han og lar blikket gli over et veldig, solfylt panorama. Ute til venstre glir Hurtigruten majestetisk ut fjorden. - Det er «Nordkapp», konstaterer Bleken etter et raskt glimt i kikkerten. Han kjenner alle båtene, ikke minst fra utallige frokoster om bord - og et stort utmykningsoppdrag i en av de siste, «Finnmarken». Den seiler med Bleken-kunst både i Stiftsstadens salong og i Babettes café. Så peker han ut noen steder i byen, som har betydd ekstra mye for familien og ham selv, små biografiske punkter som åpner for mange gode minner og til sammen utgjør mye av hans liv.



Smertelige tap

Selv om han har nådd over mye, sitter han også ved dette årsskiftet med følelsen av at året har vært kort. Men det har rukket å gi ham smertelige tap.



- Eilif Olsen og Trygve Nergaard var to av dem som sto meg nærmest. På noen få år har jeg mistet fem nære venner, så det tynnes ut, sier han og gjentar fra tidligere intervjuer sitt postulat om at arbeid er det eneste som holder døden på avstand. På atelieret går det ikke bare fra dag til dag - nei, her er det hele årsplaner å følge. Et ennå litt hemmelig utstillingsprosjekt sikter seg inn på fremtidsåret 2006, en jubileumsutstilling for en av Norges største kunstnere. - Det blir store bilder, varsler Bleken, som alt kan vise frem det første.

I lesende stunder er det helst gamle velkjente bøker han tar opp igjen, Ibsen, Hamsun, Thomas Mann, Zweig og Kafka. - Men jeg har i det minste lest én ny bok som har gjort sterkt inntrykk i år, boken til Eva Joly. Den ga et skremmende innblikk i en verden jeg ikke kjente til, sier Bleken, som også gjerne vil vise oss en bok om katedraler han nettopp har anskaffet seg. Slik er han fortsatt nysgjerrig på mye. Også utstillinger, selv om han ikke brydde seg om biennalen i Venezia under besøket der. Som med ny litteratur, føler han at det også er mange døgnfluer i billedkunsten. - En av de fineste utstillingene jeg har sett i år, er den med norske 30-tallskunstnere i Galleri KB i Oslo, Nesch, Strømme, Jynge, Sigurd Winge, Bjarne Engebret, Karen Holtsmark og andre, med det til felles at de var inspirert av tysk ekspresjonisme. I Norge kom de i skyggen av den dominerende fransk-inspirerte kunsten, fikk etter hvert selv stempelet «entartet», samtidig som de var engstelige for å bli forbundet med Tyskland. I det hele tatt en vanskelig situasjon, som gjorde at de ikke fikk den plass i norsk kunsthistorie de fortjener, sier Bleken og er med ett på den siden han trives best, på parti med dem som på en eller annen måte har lidd urett.

Ute i verden er det mange av dem - og flere er det blitt i 2003. - Jovisst har det skjedd ting som har påvirket meg og bildene mine også i år, sier Bleken og antyder spor av både krig og terror i de nye maleriene han snart henger opp. Et nytt kunstnerår, et nytt Bleken-år, er like om hjørnet.
 
På forsiden nå