Der sitter fortsatt Tønnes gode venn Gudleiv Forr med ansvaret for avisens meninger, som han også gjorde de 17 dagene «Tønne-saken» rullet over førstesidene.

- Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Tore Tønne, sier Forr.

De to gikk på samme skole, den påstått nest beste i landet (Orkdal landsgymnas var angivelig best); Steinkjer offentlige landsgymnas, men de møttes og ble tette venner først da begge var etablert i Oslo, i det Forr og hans venner kaller «Visjonsgruppa» - der Tønne og Forr pleide det Dagbladet-journalisten fra Inderøy kaller «et tett intellektuelt vennskap».

Det hadde ikke røtter tilbake til oppveksten, men de hadde den altså felles, den involverte i ganske liten grad familiene, men Tore Tønne omtales i dag av Gudleiv Forr på en måte som ikke levner noen tvil: Her var mye gjensidig varme og omtanke, de to hadde det trivelig sammen, de spøkte og koste seg, han kaller det en «gutteklubb», hvilket det sikkert var - men de leste dikt, de skrev prologer (i Tore Tønne gikk ifølge Forr en betydelig revyforfatter tapt) - og fremfor alt: De dyrket den politiske analysen.

Sånn hadde det vært i mange år, da Dagbladets nyhetsavdeling før jul i 2002 åpnet det som ganske raskt skulle bli hetende «Tønne-saken».

- Jeg ga øyeblikkelig beskjed om hva som skulle være min rolle i den saken: Den ville jeg ikke ha noe med å gjøre.

Det var altså avisas fremste meningsbærer som meldte seg ut i det som øyeblikkelig ble den tyngste nyhetssaken, fordi han var kommet i klemma mellom sin lojalitet til vennen, og til avisen - og naturligvis fordi han hadde brutt en av tidligere sjefredaktør Arve Solstads grunnregler: En journalist skal ikke ha venner.

Det mener Forr fortsatt har en viss gyldighet. Han har latt mange potensielt gode vennskap kjølne, etter hvert som kompisene ble stadig varmere i trøya som stortingspolitikere og statsråder.

- Så lenge det handler om makt og betydelig innflytelse, er det var jobb i pressen å vokte på dem, og da kan vi ikke samtidig være venner.

- Men venner må en jo ha?

- Naturligvis, ellers blir en aldri hele mennesker, bare enda mer kyniske.

Tore Tønne var altså hans meget gode venn. Han kunne naturligvis ikke bare sitte stille og se at han ble plaget med spørsmål som den dag i dag må sies å være berettigede, men de ble kanskje utlagt i større grad enn det var dekning for til å forsøke å tegne et bilde av personen Tore Tønne som Forr ikke kjente igjen, og fremfor alt: Var det virkelig verdt stadig nye førstesider, enda større oppslag, enda mer alvor, for hver dag som gikk?

- Jeg ga meget tydelig uttrykk overfor fungerende sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen om hva jeg mente om måten personen Tore Tønne ble fremstilt på. Jeg fikk det ikke til å stemme. Jeg gjorde også forsøk på å få kontakt med Tore, jeg la igjen beskjed på svareren hans - men han responderte aldri. Han hadde vel mistet mye av initiativet, apatien hadde i noen grad tatt ham - og han ville kanskje ikke blande meg inn i dette, sier Gudleiv Forr.

- Hva ville du ham?

- Jeg ville at han skulle møte våre medarbeidere ansikt til ansikt. Jeg tror det ville vært lurt av ham, og kanskje ville jeg også sagt ham noe om åpenhet. Større åpenhet om de faktiske forhold, ville kunnet forandret på mye.

- Hva tenker du nå i ettertid?

- Nå vil jo alle måtte mene at når det gikk så ufattelig tragisk som det gjorde, så kan jo alt kritiseres. Anklagene hviler fortsatt på oss. På den annen side: Det er ikke lett for noen å kunne si eksakt hva som utløser et selvmord. Jeg tror fortsatt vi skal være forsiktige med det.

- Hva synes du om at for eksempel Hallvard Flatland tillater seg å sammenligne seg med Tore Tønne?

- Jeg er en dannet mann, så jeg skal uttrykke meg litt forsiktig: Jeg blir ganske forarget. Det er i virkeligheten helt utilbørlig. Han burde holdt seg langt unna åstedet for selvmordet. Jeg har sett tendensen også fra enkelte andre som har vært etterforsket for økonomisk kriminalitet.

Gudleiv Forr er fortsatt sjef for Dagbladets meninger, som han har vært siden 1984. Han har ennå to år igjen i jobben. Livet går videre, også i Dagbladet. For Gudleiv Forr tok det et drøyt halvår å bli frisk etter det som skjedde. Han vil aldri kunne klare å løpe fra saken, hvilket han heller ikke prøver; Han tenker på vennen sin hver dag.

Jeg tror til og med at han tar godt vare på sine gjenlevende venner.

For selv journalister behøver det.

Kanskje særlig journalister.