Blir aldri ferdig med Osloveien skole

Rune Kråkmo forlot Osloveien skole i 1976, men Osloveien skole har aldri forlatt ham.

Saken oppdateres.

- Rart å være her, sier Rune Kråkmo ettertenksomt. Det er 29 år siden han var elev. Før helga var han tilbake for første gang på Stavne Gård, en gang Osloveien skole. Det vekker ikke gode minner. 43-åringen tenner en røyk og peker mot et kjellervindu. - Der, i kjelleren under skolebygget, ble vi låst inne for å sage ved som straff. Jeg var ti år første gang.

Hemmelighet

Det meste gikk galt etter at Rune Kråkmo kom ut fra Osloveien i 1976. Som 14-åring havnet han på Tunga, og frem til han var 19 satt han mye i fengsel. Først da han ble sendt utenbys for å sone, klarte han å bryte med kriminaliteten. Han etablerte seg i Oslo med jobb og familie. Det skulle gå ti år etter han giftet seg før han fortalte kona sannheten om barndommen sin. For ett år siden fikk de fire barna vite hva han hadde opplevd som skolehjemsgutt.

- Hver dag fikk noen juling. En av funksjonærene pleide å si «nå skal du få behandling», så klemte han nevene rundt hodet på oss, løftet oss opp og ristet. Vi ble kløpet og slått med kjepp. En gang ble klassen sendt på gangen og bare eleven som skulle straffes var igjen. Så hørte vi slagene fra kjeppen. En gang så jeg at en lærer slo en elev i ansiktet med knyttneven. En annen gang gikk flere elever løs på en lærer i full frustrasjon. De som rømte fikk slag og spark. En gutt som var to år eldre stakk ofte av. Siste gang han rømte kom han ikke tilbake. Han hadde hengt seg hjemme.

Lukket verden

Det var ikke bare volden som var vanskelig å forholde seg til.

- Vi ble presset til å spise gammel mat. Muggent brød var sunt, fikk vi høre. I dag klarer jeg ikke å se daggammelt brød. Under dusjing var vi redd for å bli krenket. Det gikk måneder mellom hver gang vi fikk dra hjem i helgene. Jeg husker en lørdag fatter'n kom med en ny sykkel til meg. Jeg skulle sykle hjem til Heimdal og var overlykkelig, men jeg ble nektet permisjon og sykkelen ble låst inn.

Kråkmo forteller om en sterk følelse av maktesløshet.

- Lærerne hadde all makt, og rektors ord var lov. Osloveien var som en egen verden, på siden av den normale. Vi hadde ikke lov til å gå over jernbanen og måtte få tillatelse for å gå ned til Nidelva for å fiske.

Rune Kråkmo kan ikke huske noen tilsynsbesøk, det var aldri noen som spurte hvordan han hadde det.

Det var ikke bare lærerne Kråkmo var redd.

- Jeg var blant de yngste og syntes de store guttene på 14-15 var skumle. Jeg ble presset til å gjøre seksuelle ting. Vi hadde ingen å gå til, det kunne bli helvete. En av lærerne var grei, og ei dame på kjøkkenet, men vi måtte for det meste klare oss selv. Heldigvis var vi to kamerater som hang sammen. Jeg og Per overlevde Osloveien skole sammen, sier Rune Kråkmo.

Felles skjebne

Osloveien skole heter i dag Stavne Gård og er kommunalt arbeidstreningssenter. Mens Kråkmo står ute på tunet og forteller Adresseavisens journalist og fotograf om tiden som skolehjemsgutt, kommer en mann og spør høflig hvorfor vi er der. Kråkmo forteller at han var elev ved Osloveien skole. - Jeg skjønte det da jeg så deg. Jeg var selv elev, forteller mannen som heter Geir William Knudsen. Han var elev noen år før Rune Kråkmo. De to begynner straks å snakke om de lærerne, om tvangen, avstraffelsene, julingen, maten. Historiene stemmer overens. - Der ser du, sier Rune Kråkmo til oss, rørt over bekreftelsen.

Juling til kvelds

Geir William Knudsen har bodd i Trondheim og har fulgt avsløringene rundt Osloveien skole mye nærmere enn Kråkmo.

- Det er så mange skjebner. Mange havnet i rusmiljø. Jeg vet om syv-åtte som har tatt selvmord, forteller Knudsen, som selv har vært rusmisbruker og har sittet inne i 14 år. Det han forteller om skolen fra 1969 og 1970 gir kanskje et enda grellere bilde:

- Her skulle det ikke mye til før du fikk grisebank. Da jeg var 11 rømte jeg og en kamerat. Vi ble hentet tilbake og da vi hadde lagt oss for kvelden, hørte jeg levenet starte på rommet til kameraten. Da visste jeg at det var min tur til å få juling. Vi ble låst inn på rommene hver natt.

Ingen trodde dem

- De ble kalt funksjonærer og slo hardt. Det var slag, lugging og av og til ble vi rundbanket. Skrev du brev og fortalte hva som foregikk, ble de beslaglagt. Det første halve året fikk ingen reise hjem eller få besøk. Ble vi tatt i røyking, ble vi låst inn i kjelleren for å sage ved. Hvis vi fortalte andre hva som foregikk på Osloveien, var det ingen som trodde oss. Vi var «troillonga».

Geir William Knudsen har sin variant av Rune Kråkmos aversjon mot daggammelt brød:

- Jeg har ikke spist fisk på 35 år. Vi måtte spise opp all maten, selv om vi ikke likte den. Maten ble banket inn i oss. Kastet du opp, måtte du spise det også.

Han forteller om en tur til Oppdal. Elevene var med for å rydde tomt til hytte for en av lærerne. - Vi grøftet, fjernet røtter og slepte material. Som avstraffelse ble jeg dratt etter håret ned en lang skråning.

- Hva var det avstraffelse for?

- Jeg sa det var en dritthyttetur.

 
        
            (Foto: MARIA GOSSÉ)

  Foto: MARIA GOSSÉ

På forsiden nå