Den første flyttingen:

I en rapport forteller beredskapsforeldrene til Silje at den lille jenta er apatisk, slapp, blå rundt øyne og lepper når hun kommer. Hun er kald på hele kroppen. Silje viser tendenser til selvskading. Hun klyper seg ulike steder. Stikker fingrene i øynene.

Silje er halvannet år. Seks måneder senere blir hun sendt tilbake til sine rusavhengige foreldre.

En gang.

To ganger.

Før hun blir flyttet for tredje gang.

Viktoria mødrehjem

Like etter fødselen må Silje behandles for abstinenser. Moren har et langvarig rusmisbruk bak seg, og i svangerskapet har hun gått på metadon. Faren til Silje er også rusmisbruker. Moren vokste opp under grov omsorgssvikt.

Som tolvåring brukte hun hasj og alkohol, senere heroin og amfetamin. Nå har de fått en liten leilighet på Viktoria mødrehjem, der de kan lære seg å være foreldre for nyfødte Silje. Leiligheten har de innredet med egne møbler, den er blitt personlig og trivelig.

Foreldrene koser med babyen sin, de småprater, synger og ser på henne med kjærlige blikk. De vil gjerne vise fram hva barnet kan. Silje er fysisk sterk, løfter hodet tidlig og elsker å «hoppe» i fanget til foreldrene.

Når barnet nærmer seg tre måneder begynner foreldrene å bli rastløse, de ser fram til å flytte i en egen leilighet.

De ansatte på Viktoria anbefaler fortsatt veileding og samtaler etter at de har flyttet, men etter drøyt to måneder henlegger barnevernet saken. De mener det ikke er grunnlag for videre bekymring, og foreldrene ser ikke behov for mer hjelp.

Et lite krevende barn

Silje er halvannet år. De tre siste dagene har barnevernet mottatt bekymringsmeldinger. Metadonsenteret tror foreldrene ruser seg. Ansatte på nærbutikken har varslet at foreldrene har problemer med å stå oppreist, de er sløve og snakker utydelig.

Barnevernsvakta er innom hjemmet flere ganger i løpet av helga. Mor og far virker sløve. Den lille jenta får liten respons på sine initiativ. Hun søker stadig fanget til den ansatte fra vakta, holder hardt rundt halsen hennes.

Far avviser å ta urinprøve og viser til at han skal gjøre det over helga. Mor somler veldig og de mistenker at hun manipulerer prøven. Vakta vedtar ingen akutt omsorgsovertakelse, men varsler at de vil kontakte barne- og familietjenesten med sin bekymring over helga.

Når barnevernet kommer for fjerde gang bestemmer de seg. De vurderer situasjonen som kaotisk. Far sjangler og snakker meget utydelig. Mor er svært treg i bevegelsene.

Barnet går barfot rundt på gulvet som er fullt av glasskår. Gulvet er skittent, med gamle blodflekker. Kjøkkenet er fullt av redskaper; sakser, kniver, speil. På puta til Silje ligger det store drops.

«Silje er ei spinkel jente som virket medtatt og alvorlig da vi kom. Barnet er meget lite krevende. Det er bekymring for at hun har gitt opp å kreve seg på grunn av mangelfull oppmerksomhet og mangelfull oppfølging i forhold til mat», står det i akuttvedtaket.

Hun er blå på det ene øret, men foreldrene kan ikke si hva det skyldes. Mor innrømmer at hun har manipulert rusprøvene som ble tatt i løpet av helga.

Barnevernet vedtar å akuttplassere Silje i et beredskapshjem.

Krever kompetanse

Fungerende fagdirektør ved Rusbehandling Midt-Norge, Kristin Tømmervik, understreker at man ikke utelukkende må lene seg på rusprøver for å avdekke rusmisbruk:

– Rustesting er et hjelpemiddel som krever mye kompetanse for å gjøre på en riktig måte. Hyppig testing kan dessuten være vanskelig å gjennomføre over tid. Derfor kan man ikke bare lene seg på rusprøvene, de er kun et supplement til observasjoner barnevernet og andre fagmiljøer gjør, sier Tømmervik.

Hun viser til at en undersøkelse fra Borgestadklinikken viste at ansatte i barnevernet selv også ønsker seg mer kunnskap om rus.

På spørsmål om hvorfor rusforeldre kan få stadig nye sjanser, sier psykologen:

– Det tar lang tid for foreldre med rusproblemer å endre seg, men for barnet går tida fort. Derfor må man være utålmodig på vegne av barnet. Men det kan være lettere for dem som skal hjelpe å ta voksenperspektivet framfor barneperspektivet, det er lettere å identifisere seg med de voksne, sier Tømmervik.

En ny Silje

Silje er to år og har bodd seks måneder i beredskapshjemmet. Familien skriver: «Hun er ikke til å kjenne igjen fra da hun kom». Starten hadde vært tøff. Hun var så kald hele tiden, massasje, varme klær og pledd hjalp ikke.

Etter hvert kom diaré og stadig feber, døgnet rundt, dag etter dag. De trodde det skyldtes abstinenser etter avsluttet amming. Det ga seg først etter to måneder. Da ble problemet å porsjonere maten.

Hun var så glupsk, la brødskiven i hånden og trykket hele stykket inn mot munnen. Etter fem måneder har Silje nå kommet inn i faste rutiner for soving og spising. Hun har sluttet med smokk på dagtid og prater hele tiden.

Da dagmammaen kom tilbake fra ferie skinte hun som ei sol.

Så flyttes Silje hjem til sine biologiske foreldre igjen.

Foreldrene ønsker sterkt å bli rusfrie. De har sagt seg villige til å ta imot råd og veiledning, og helsestasjonen skal komme på avtalte hjemmebesøk.

Ansatte i barnevernet beskriver mammaen til Silje som flott på mange måter. Hun er flink til å ordlegge seg, og det er lett å like henne. Og i korte perioder viser hun mye godhet og omsorg for jenta si.

Silje er hjemme sammen med foreldrene i ett år før hun begynner i barnehage. Der beskrives hun som urolig og ukonsentrert, hun virrer rundt og søker de voksne konstant. Fraværet fra barnehagen er stort.

Barnehagen vil at en psykolog skal observere treåringen, men foreldrene nekter. Barnevernet kan ikke tvinge dem. Alternativet er en full omsorgsovertakelse. Barnevernet henlegger saken.

På tur i byen

Silje er snart fire og foreldrene tar henne med på bussen til byen. Klokka nærmer seg to og barnehagen har dratt til Vitensenteret for flere timer siden. Nå vil foreldrene forsøke å finne dem.

En passasjer på bussen reagerer på at foreldrene virker tydelig ruset, og han varsler politiet. På Vitensenteret legger personalet merke til den lille familien. Moren har med en liten sekk hun vil levere sammen med jenta, men det tar lang tid før hun klarer å formidle ærendet sitt. Rundt i lokalet springer Silje. De ansatte varsler politiet.

Etter mye leting finner foreldrene igjen Silje, og sammen forlater de senteret. Senere på dagen mottar barnevernsvakta en ny melding. Silje og mammaen oppholder seg på Trondheim Torg. Vakta rykker ut. De vurderer moren som ruset og ute av stand til å ta seg av barnet.

Silje blir akuttplassert i beredskapshjem for andre gang. Ikke det samme som sist, men et nytt.

I én måned bor Silje i sitt nye hjem. Hun rekker å bli med den nye familien på sommerferie, til dyreparken i Kristansand, der de sender et kort hjem til mamma og pappa.

Så tilbakeføres Silje til foreldrene.

Frykter rus

Denne gangen settes det inn uanmeldte tilsyn, og foreldrene må avlegge urinprøver tre ganger pr. uke. Det går tre uker før mor oppfattes som ruset ved tilsyn.

Hun er intenst opptatt med egne gjøremål, pupillene er små, Silje henvender seg til barnevernsvakta når hun trenger hjelp.

Vakta konkluderer med at de vil se an situasjonen. Silje blir værende.

Ti dager senere, på en kafé i sentrum. En ansatt i barnevernet blir oppmerksom på Silje og moren hennes. Moren virker tydelig ruset. Hun sitter på toalettet med åpen dør.

Da fireåringen kommer inn fra nabodoen for å få hjelp fordi hun har bæsjet, svarer moren med å be henne passe døra for seg.

Men barnevernet tar ikke med seg Silje. De avventer.

Dagen etter: En anonym varsler observerer mor og barn gående sammen. Moren klarer nesten ikke å holde seg oppreist. Silje har en liten sekk på ryggen, melderen tipper de er på vei hjem fra barnehagen. Han har hørt at moren jukser med rusprøvene ved at hun har en «flaske» i skjeden hun stikker hull på. Når barnevernsvakta kommer på tilsyn den kvelden åpner Silje døra.

Mor virker sløv, treg, ustø og må konsentrere seg hardt for å helle melk i glasset til datteren. Silje henvender seg til de to fra barnevernet når hun trenger hjelp. Da mor konfronteres med bekymringsmeldingene, sier hun at hun blir sjokkert.

Dersom hun var ustø da hun hentet Silje, var det på grunn av de høye hælene på skoene. Hun sier hun ikke har ruset seg på flere måneder, og at urinprøvene er fine.

Barnevernet avventer situasjonen. Silje blir værende.

To dager senere

Barnevernsvakta får en telefon fra naboen til Siljes foreldre, som forteller om mye bråk og høylydt krangling fra leiligheten. Selv har hun passet fireåringen mye i det siste, uten at hun vet når foreldrene kommer tilbake. Nå orker hun ikke mer.

Denne ettermiddagen har den lille jenta vært mer klengete enn vanlig, og hun har allerede tisset på seg to ganger. Når vakta kommer søker Silje momentant til de fremmede voksne.

Det lukter av henne og hun virker ustelt. Hun ber om å få bli med den ene kvinnen. Barnevernet ringer mor fem ganger uten å få svar.

Da bestemmer de seg for å ta med seg Silje. Denne gangen vurderes omsorgsovertakelsen å bli langvarig.

De neste to ukene bor jenta på en institusjon. Så kan hun flytte til et nytt beredskapshjem. Det tredje. Der skal hun bli værende et halvt år.

Det er vår når Silje flytter til sin nye fosterfamilie. Det er her hun skal vokse opp. Hun knytter seg raskt til storebroren i familien. Sier ofte til ham at han er snill.

Ennå overspiser hun mye. Det hender hun lyver. Ikke om store ting, men om små. Hun kan være intens, stiller mange spørsmål, holder seg tett inntil de voksne. Men hun er ikke aggressiv.

Hun beskrives som et rolig barn. Hun har jevnlig samvær med sine biologiske foreldre. Da snakker hun babyspråk og blir tydelig urolig etter hver gang. Foreldrene forteller henne stadig at hun snart skal flytte hjem igjen.

Nesten alltid samvær

Det er svært sjelden at foreldre nektes samvær med barna sine. Av 1035 omsorgsovertakelser i Norge i 2010, ble det i kun 80 saker fremmet forslag om å nekte samvær, viser tall fra sentralenheten for fylkesnemndene.

Det fins ikke tall på hvor mange av disse sakene fylkesnemnda faktisk vedtok å nekte samvær. Forskningsleder ved Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, Toril Havik, har skrevet bok om samvær i barnevernsaker:

– Samvær skal bare skje dersom det ikke skader barnet. Men en god del foreldre er enige i det som skjer, og støtter oppunder fosterforeldrenes innsats for barnet. Forskning har vist at halvparten av foreldrene sto sammen med fosterforeldrene i kampen for å styrke barnets utvikling. Andre har resignert, mens et mindretall førte en kamp om barnet. Når det skjer, er barnet ille ute, sier Havik. Hun mener man må foreta en vurdering av hva barnet har bruk for når det gjelder samvær, i stedet for nå: Hva kan det tåle. Ifølge forskeren er det et problem at dagens system er slik at samvær ofte settes bare én gang – så forblir det slik.

– Barnevernet er for lite aktive til å fremme samværsakene på nytt. Men det er jo også fordi de er redd for å rykke balansen og heve konfliktnivået, påpeker Havik. En undersøkelse hun har gjort viste at halvparten av barna syntes samværet fungerte ok, en fjerdedel syntes det var for mye samvær og den siste gruppen mente de hadde for lite samvær.

Flytting nummer åtte

En gang kommer mor ruset på besøk i fosterhjemmet, og hun og fosterfar krangler høylydt. Silje springer og gjemmer seg.

Fostermor blir engstelig etter denne episoden. Hun har allerede vært sykmeldt en stund, og hun sier det er slitsomt å ha Silje boende. Etter hvert mottar fosterhjemmet trusler fra Siljes biologiske foreldre. Da orker de ikke mer. De klarer ikke å ha Silje boende.

Barnevernet sier at de ikke har noen plass å flytte henne, og de spør hva de kan gjøre for at de skal klare å la henne bo der. Til slutt sier fosterfamilien rett ut at dersom de ikke henter jenta, så setter de henne på gata. Da har Silje bodd der i et og et halvt år.

Fostermor henter Silje på skolen, det er bare få uker siden hun startet i førsteklasse. Når de kommer hjem venter en dame fra barnevernet og fosterfar inne i stua. Silje setter seg sammen med de voksne i sofaen.

Fosterfar forteller hva som skal skje: «Du kan ikke bo her lenger, Silje». Silje sitter mellom fosterfar og fostermor som har vært hennes nærmeste. De holder rundt henne. Fosterfaren gråter. Han sier de er veldig glade i henne og at det ikke er hennes skyld. At ting er vanskelige, for mamma og pappa, og for dem.

Ingen reaksjoner vises i det lille ansiktet. Hun gråter ikke og hun spør ikke.

Få dager senere har seksåringen flyttet ut.

Denne gangen får Silje flytte til beredskapshjemmet hvor hun bodde sist. Foreldrene der synes det er fælt å se hvor mye hun har forandret seg på halvannet år. Hun er vanskeligere å få kontakt med. Hun sliter med mareritt, faller ut av situasjoner.

Dødsfallet

De to kvinnene i barnevernet, som kjenner Silje best, forbereder seg på å lage en «livsbok» sammen med henne. En bok som skal fortelle henne hvem hun er, hvor hun kommer fra, en bok med de fine minnene. Så får de en telefon.

Moren til Silje er død av en overdose.

I stedet for å lage «livsbok» må de fortelle Silje at mammaen hennes har tatt noe som gjorde at hun døde. De er konkrete når de snakker med Silje, sier hun aldri får se mamma igjen og at hun skal begraves.

Silje sitter helt i ro, som en liten voksen, og denne gangen stiller hun spørsmål. Hvordan ser kista ut? Hvordan var stoffet mamma tok? Silje deltar ikke i morens begravelse, men tegner en tegning som får bli med henne.

Det går dårlig med Silje på skolen. Hun klarer ikke konsentrere seg, plutselig kan hun stikke av. Hun søker stadig de voksne. Så en dag får hun sitt første raserianfall. Ungen som kan være intens og urolig, men aldri aggressiv, raser i flere timer. Endelig, sier de ansatte i barnevernet.

Etter noen uker får de en ny telefon.

Det er foreldrene i beredskapshjemmet, som sier de ikke klarer mer. Da gråter de to kvinnene fra barnevernet som har fulgt Silje.

Den ene beskriver henne som verdens nydeligste unge, en du bare får lyst til å ta med hjem. Ei lita lyshåret jente som blir glad hver gang hun kommer. Som kryper opp i fanget og holder rundt henne.

Tanken på at de på nytt skal fortelle Silje at hun må flytte, gjør henne kvalm. På nytt må hun si: Her skal du bo. Inne i seg tenker hun: Du tror meg sikkert ikke, lille venn, og det har du grunn til, men her skal du bo.

Oppløftende funn

Stipendiat Ingunn Ellingsen ved Universitetet i Stavanger har nylig levert sin doktoravhandling. Hun har gjort en studie med 22 ungdom som har vært langtidsplassert i sine fosterfamilier.

Funnene er oppløftende fordi de i hovedsak viser gode resultater for barn som får bli værende i ett fosterhjem. Hovedgruppen i undersøkelsen, 15 ungdommer, ga uttrykk for en god familietilknytning til fosterhjemmet – samtidig som de hadde et godt forhold til sine biologiske foreldre.

– Evne til samarbeid mellom biologiske foreldre og fosterforeldre synes å være av vesentlig betydning i så måte. Disse barna opplevde ikke at det var noen dragkamp om dem. Det å oppleve en god tilpasning i fosterhjemmet og samtidig opprettholde en god relasjon til biologisk familie, er helt i tråd med intensjonene, og det forteller hvor viktig det er å etterstrebe at barna unngår mange flyttinger, sier stipendiat Ingunn Ellingsen.

Psykolog Kristin Tømmervik understreker at barn har behov for en trygg base med personer man kan stole på over tid.

– Mange flyttinger kan føre til at barnet opplever seg avvist og verdiløst. Barnet stoler ikke på andre, det lurer på hva som er galt med en selv, det frykter for hvor lenge det får bli værende. Et slikt barn har en betydelig sårbarhet, som stiller ekstraordinære krav til de som skal ta vare på det. Det krever et solid fosterhjem med god veiledning og oppfølging fra barnevernet for å sikre at framtiden likevel kan bli god for et barn som har opplevd så mange flyttinger.

Endelig hjemme?

Bufetat har endelig funnet et fosterhjem de mener er bra for Silje. Men de to ansatte i barnevernet setter foten ned. Foreldrene i dette hjemmet har alvorlige helseproblemer.

Hvordan kan de ha godkjent dette hjemmet? Bufetat må være desperate, mener den ene barnevernsarbeideren. Til slutt presenterer Bufetat en ny familie de tror vil passe godt. Denne gangen sier barnevernet ja.

Både fosterforeldrene og Silje er spente før det første møtet. Fosterfar og Silje får ekstra god kontakt. Noen dager etter det første møtet flytter Silje til sitt nye hjem. I starten bærer hun med seg alle de små sabeltannfigurene hun har fått av pappa, de mangler armer og bein, men er med henne hele tiden.

De nye fosterforeldrene får beskjed om at hun trenger masse kjærlighet og ro, igjen og igjen. Etter hvert som jenta senker skuldrene, kommer reaksjonene. Hun avviser fostermor, noe som går hardt inn på moren selv. Silje kan få raseriutbrudd. Da kommer regla: «Pappa passet ikke på mamma. Hun ruset seg sånn at hun døde. Dere blir sikkert snart lei av meg dere også. Jeg skal flytte».

Siste sjanse

Fosterforeldrene er blitt frikjøpt fra jobb, og det er satt inn mange hjelpetiltak for at de skal klare å beholde Silje. Men barnevernet føler seg ikke trygge på at de skal lykkes denne gangen heller. Foreldrene opplever situasjonen som tøff, de var ikke forberedt på hva de hadde i vente. Snart har ikke kommunen flere tiltak å tilby.

«Denne gangen må det gå bra. Hvis ikke slutter jeg i jobben», sier den ene kvinnen i barnevernet.

For noen dager siden var Silje og familien i bursdagselskap. Da danset den lille jenta. Lenge etter at de andre ungene gikk lei. Hun ville ikke gi seg.

Kjøp dagens utgave av Adresseavisen HER.

Silje (7) har flyttet ti ganger. Da hun var fem truet fosterfamilien med å sette henne på gata. Foto: KIM NYGÅRD