I dag forteller Adresseavisen historien til Omer (10), som vokste opp med sin narkomane far, traumatiserte mor og søsken som etter beste evne forsøkte å ta vare på ham. Barnevernet brukte flere ganger familiens kulturelle bakgrunn som argument for ikke å flytte Omer ut av hjemmet. Da barnevernet til slutt bestemte seg for å overta omsorgen for gutten, fastslo tingretten at de hadde ventet for lenge – og at innvandrerbarn må ha samme rettssikkerhet som etnisk norske barn.
Når Bufetat (Det statlige barnevernet) skal rekruttere fosterforeldre, blir familiene spurt om de kan tenke seg å ta imot barn som ikke er etnisk norske. En av tre svarte nei i 2010. I 2009 sa så mange som halvparten at de ikke ønsket å ta imot barn med en flerkulturell bakgrunn.
Minoritetsbarn blir dermed tapere i fosterhjemskøen. De må vente lenger på fosterhjem enn «norske» barn.
Seniorrådgiver i det statlige barnevernet, Tone Nordby, sier de sliter med å finne fosterforeldre for disse ungene – samtidig som behovet er stort:
En av fire barn som trenger fosterhjem, har minoritetsbakgrunn. Samtidig som bare fem prosent av alle fosterhjem har voksne med flerkulturell bakgrunn.
Adresseavisen har bedt det statlige barnevernet om tall på hvor lenge disse minoritetsbarna må vente, men dette har ikke barnevernet oversikt over.
- Rasister avvises
– Du kan trygt si vi har utfordringer på dette feltet, sier seniorrådgiver i det statlige barnevernet, sier Tone Nordby.
– Voksne med klare rasistiske synspunkt, blir avvist som fosterforeldre, da er de ikke åpne og romslige nok til å ta et slikt ansvar.
Problemene med å finne fosterhjem for disse innvandrerbarna, gjør at myndighetene vegrer seg for å ta ut unger som opplever omsorgssvikt fra sine biologiske foreldre.
–Vi må vurdere barnets beste, og det er alltid slik at barnet taper noe på å flytte, og vinner noe. Faren for at disse barna mister mye, er enda større fordi de kommer til familier med en helt annen bakgrunn. Men disse minoritetsbarna har samme krav på vern som alle andre barn, understreker Eva Sjaastad som leder Fylkesnemnda i Trøndelag.
Det er disse nemndene som beslutter om foreldrene skal fratas omsorgen for sine barn.
- Grunnleggende fremmedfrykt
Kommunaldirektør Jorid Midtlyng i Trondheim, som er toppsjef for det kommunale barnevernet, sier hun ikke kan garantere at minoritetsfamilier behandles likt med andre.
– Men det jobbes veldig for å sørge for at de får samme rettssikkerhet.
– Hva synes du om at en tredel av fosterfamiliene ikke vil ha minoritetsbarn?
– Vi er opptatt av en god match mellom barn og fosterhjem, men vi må ta utgangspunkt i fosterfamiliens holdninger, kompetanse, livssituasjon og ståsted – og det er naturlig at noen er usikre på om de takler et flerkulturelt barn. Det kan skyldes en frykt for det som er fremmed, men jeg vil ikke kalle det rasisme.
– Med så mange som ikke vil ha minoritetsbarn, samtidig som bare fem prosent av fosterhjemmene er minoritetsfosterhjem, så havner disse barna langt bak i køen?
–Dette er et statlig ansvar, og en av de største utfordringene vi har. Vi er et flerkulturelt samfunn, og det mangfoldet må også prege barnevernet. Mangfoldet må også innebære at vi alle kan leve med at fosterbarn og fosterfamilier har forskjellig kulturell bakgrunn.
