Hvorfor fikk ikke Ina hjelp? Det er ett av mange urovekkende spørsmål som dukker opp når vi skriver om barnevern.

Ina Roll Spinnangrs historie går inn i en serie hjerteskjærende skildringer av barn som har det vondt sammen med sine foreldre. Adresseavisen har de siste par ukene fortalt om «Tea» og «Anders», som ble utsatt for grov omsorgssvikt. Naboer og folk i helsevesenet må ha skjønt at noe var galt, men det tok lang tid før noen varslet. Vi har skrevet om «Silje», som ble født med abstinens. Vi har fortalt om «Omer», som måtte tigge på gata for å finansiere farens rusmisbruk.

Hele tiden dukker det samme spørsmålet opp: Hvordan kunne det skje? Vi lever i et styrtrikt, velorganisert land, men vi klarer ikke å ta godt nok hånd om dem som trenger det aller mest; vergeløse barn.

I Ina Roll Spinnangrs tilfelle er det vanskelig å fatte at hun og hennes mindre søsken ikke fikk hjelp av barnevernet. De fikk aldri noen veiledning i hvordan de skulle takle morens psykiske sykdom. Og vi skal merke oss det hun selv sier: –Så lenge foreldrene frykter barnevernet, frykter barna barnevernet.

Hun og søsknene var redde for at hvis barnevernet kom på døra, var det fare for at den personen som betydde aller mest for dem, ville forsvinne ut av livet deres. Barnevernet, som skal være den nærmeste hjelpen for familier som har det vanskelig, ble nærmest en fiende. Barnevernet var ikke til hjelp. De var en trussel.

Historiene viser at de ansatte i barnevernet har en ekstremt vanskelig jobb. De skal være omsorgspersoner, men kan bli oppfattet som fiender. Vi skrev om to av dem i Adresseavisen i går. Astrid Fjær og Torunn Grande har ansvaret for henholdsvis 32 og 22 barnevernsbarn. Rekorden er 42 barn på én ansatt. De ansatte blir utsatt for trusler. Mange av dem flytter fra det kommunale til det statlige barnevernet, der de får roligere dager og bedre betalt. Slik forsvinner verdifull kompetanse fra barnevernets frontlinje.

Det ligger i sakens natur at barnevern er en meget vanskelig oppgave. Feil skjer, og feil vil fortsatt skje, selv om ressursene en dag blir tilstrekkelige. De ansatte må foreta en rekke vurderinger der det ikke finnes noe fasitsvar. Når skal man gripe inn? Hvor alvorlig skal situasjonen være før barna blir tatt fra foreldrene? Når et barn blir tatt ut av hjemmet, hvor skal det plasseres? Hvilken hjelp skal de biologiske foreldrene få?

Enda flere spørsmål meldte seg da vi leste om situasjonen i Midtbyen i Trondheim i avisen i går. Der ble 75 av 180 gjennomgåtte meldinger henlagt i første halvår i 2010. 59 av 83 avsluttede undersøkelser ble henlagt. Henleggelsesprosenten er 71. Det er adskillig høyere enn i andre bydeler.

Skyldes den høye prosenten at man i Midtbyen får mange meldinger om forhold som ikke er alvorlige nok til å gå videre med, eller skyldes den ressursmangel? Svaret er nok både og. Men det er grunn til å tenke over hvilke skjebner som ligger bak papirene som er lagt til side. Finnes det flere som befinner seg i samme situasjon som «Tea» og «Anders», «Silje» og «Omer», uten at noen griper inn? Situasjonen vil nok bli bedre når barnevernet i Midtbyen får tre nye stillinger – men blir den god nok?

Siden barnevern er så vanskelig, blir det antakelig aldri godt nok. Det viser også ferske tall fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Han mottok 46 prosent flere klager på barneverntjenestene i 2010 enn året før. Samtidig økte antall bekymringsmeldinger med ti prosent. Dessuten ble over halvparten av alle saker som ble undersøkt, avsluttet uten at noen tiltak ble iverksatt. Spørsmålet melder seg enda en gang: Var det ikke grunn til å foreta seg noe, eller hadde man ikke ressurser til å gjøre det?

Barnevern handler om mye mer enn ressurser. Mangel på ressurser er likevel en viktig årsak til at barn har det vondt. Som politikerne pleier å si: Slik kan vi ikke ha det.